Folkemusikk på Kanariøyene

Den spanske erobringen av øyene på slutten av 1400-tallet åpnet for den første musikalske kulturblandingen. Senere brakte genovesiske, jødiske, flamske og britiske handelsfolk samt tilreisende fra Amerika med seg nye impulser.

Løsere rytmer

I løpet av det nittende og tjuende århundret kom musikk fra Sentral-Amerika og Latin-Amerika sterkt inn i bildet.

På den tiden var vals, polka, masurka og salongmusikk sterk inne i kanarisk musikk, utført med instrumenter som gitar, timple, lutt og fiolin.

De mer løsslupne latinamerikanske rytmene, blant annet fra kubansk bolero, ble smeltet sammen med de eksisterende kanariske rytmegangene.

Noen av de amerikanske instrumenttypene ble også tatt i bruk, og bidro til å skape en særegen, kanarisk musikk.

Ny bevegelse

I begynnelsen av 1960-årene vokste det frem en ny populærmusikalsk bevegelse som fikk folks interesse for tradisjonell musikk til å øke.

Flere musikkgrupper som fremførte musikk i likelydende stil etablerte seg.

Denne milepælen i den kanariske musikkhistorien er sterkt representert gjennom musikkgruppene Los Sabadeños på Tenerife og Los Gofiones på Gran Canaria, som innførte nye musikalske lydstemninger med bruk av mannsstemmer og et rikt utvalg instrumenter.

I løpet av andre halvdel av det tjuende århundret kom det en rekke nye elementer inn i den kanariske folkemusikken, blant annet som følge av skiftende kulturelle vaner, og fremveksten av elektroniske kommunikasjonsmedier.

Parrandas er en type musikkgruppe som ofte opptrer på folkefester.

Opprinnelig besto disse av vennegrupper som slo seg sammen med sine instrumenter for å sprite opp folkefestene.

Gruppene oppstår ofte spontant, og løses opp like raskt som de blir etablert.

Mangfoldig

Det som mest karakteriserer kanarisk folkemusikk i dag er dens sammensatthet, mangfold og modernitet, et resultat av de mange musikalske fusjonene opp gjennom århundrene.

Gran Canaria er den av øyene hvor den såkalte populærsangen med folkemusikkelementer har blitt mest akseptert.

Musikkmiljøet på øya består av et bredt spekter av grupper som er til dels svært forskjellige fra hverandre.

Musikk fremføres i konserthaller, auditorier, på folkefester, på gatene, og i barer, kafeer og restauranter.

Egen ”nasjonalsang”

Den kanariske ”nasjonalsangen” heter Himno de Canarias (hymne for Kanariøyene), og ble innført i 2003.

Den er basert på en lokal folkesang som heter Arroró, skrevet av Teobaldo Power.

Musikken til Himno de Canarias er skrevet av Juan José Falcón Sanabria, teksten av Benito Cabrera Hernandez.

Før denne sangen ble innført, ble Canto de Tierra og Pasodoble Islas Canarias brukt som uoffisielle ”nasjonalsanger”.