Et vann-vittig par på eventyrlig seilas

Det er først og fremst frihetsfølelsen som gjør at det eventyrsøkende paret vil seile for seg selv.

12. desember satte de ut fra Gran Canaria for å krysse Atlanterhavet. Overfarten med seilbåten ”Oriona” forberedte de i Puerto de Mogán sørvest på øya.

Mens 13 andre norske båter krysset over sammen med drøyt 200 båter som deltok i den store ARC-seilasen, valgte Svein og Lita Halsør friheten ved å ta seg over på egen hånd.

– I utgangspunktet hadde vi tenkt å delta i ARC, men vi droppet tanken, sier Svein Halsør.

Første norske soloseiler

Lita Halsør heter egentlig Ingeborg, men ”alle” kaller henne Lita. Hun kommer fra Oslo, og Svein er fra Halsør på Vestlandet.

Svein er ”født bak en fjærestein ut mot Stadthavet”, og begynte å seile i 1969. Lita har hatt seiling som hovedaktivitet i store deler av livet.

Hun var etter alt å dømme den første norske kvinnen som dro på langtur alene ut i verden med egen seilbåt. I 1986 krysset hun Middelhavet på egen hånd.

Fikk prolaps, begynte å seile

Historien bak denne bragden er svært spesiell.

– Jeg fikk en alvorlig ryggprolaps i 1982, og var innlagt på sykehus i flere måneder. Fremtiden så ikke lys ut. Mye tydet på at jeg måtte belage meg på et liv i sofaen.

– Det gjorde meg skikkelig sint. Jeg fant ut at enten måtte jeg godta sofalivet, eller så måtte jeg gjøre noe helt vanvittig, sier hun.

Hun valgte det vanvittige: Hun ville ut og seile i Middelhavet. Alene, og med dårlig rygg.

Huset hun eide i Oslo ble solgt. I 1984 kjøpte hun en ti meter lang seilbåt i Spania. Den ble spesialrigget slik at hun kunne håndtere den til tross for ryggskaden.

– Det var ikke lett å handle båt i utlandet på den tiden. Jeg måtte søke Norges Bank om å få ta ut penger, husker jeg.

Seilte over i 1986

I et års tid seilte hun båten langs spanskekysten for å lære den å kjenne. I 1986 krysset hun så Middelhavet.

De kommende årene seilte hun omkring til Israel, Egypt, Tyrkia, Malta, og inn i Suez-kanalen.

– Det var fantastisk fint. Jeg levde på pengene fra hussalget, sparepenger og uførepensjon.

– På den tiden kunne du bo på båt for rundt 30 000 kroner i året. Bare om vintrene tok jeg noen turer hjem til Norge, forteller hun.

Det var dager da ryggen var så vond at hun stort sett bare kunne ligge. Da gjaldt det å ta seg til nærmeste havn og holde seg der til smertene avtok.

Fant drømmebåten

De to traff hverandre i seilmiljø i Oslo, og giftet seg i sjømannskirken på Gran Canaria i 2010 etter å ha bodd sammen i ti år. Et passende sted å gifte seg for to mennesker som har levd for å seile gjennom hele livet.

– Under vielsen sa presten at det var jammen på tide at vi giftet oss! ler 69-åringen Lita Ekteparet seiler i dag en North Wind 47, en litt uvanlig, 20 år gammel båt med en gammel design. Båten er bygd i Barcelona for det amerikanske markedet, og skal kunne ta noen stormer.

– Vi så en maken båt på Azorene på vei opp fra den første turen vår til Karibia. Den virket perfekt for vårt bruk.

–  Den er sterk, og ligger alltid rolig i sjøen. Før hadde vi en 40 fots regattabåt som var en meget god seiler, men vi ønsket en romsligere cruisebåt med roligere bevegelser i sjøen for langturseiling, forteller Svein.

Oriona fant de for seks år siden i Nederland. Båten var profesjonelt vedlikeholdt, hadde vært lagret innendørs de fem siste årene, og hadde bare hatt en eier.

– Det viste seg at eieren var en kjent belgisk seiler. Han var 78 år gammel, og holdt på å bygge en regattabåt til seg selv da vi traff ham, sier Svein.

Et liv på havet

Oriona ble seilt til Grebbestad i Sør-Sverige, hvor den lå et års tid mens den ble utrustet. Deretter bar det til havs.

Der har de vært siden. Bortsett fra deler av somrene og ett års jobbing i Singapore for Svein.

– Jeg arvet en gård på Vestlandet som har vært i familiens eie i århundrer. Den har vi brukt tid på å renovere om somrene.

– Gården hadde ikke vært i drift på 20 år, så det var mye som måtte fikses. Nå er den ferdig, og kan brukes som familiested, sier Svein.

Med Oriona har paret blant annet seilt Portugalkysten, Middelhavet, og ned til Gran Canaria.

– Det er fint å ligge i Puerto de Mogán. Her er det bare ti sekunder til pub, mat og dagens VG klokka ni om morgenen, smiler Svein.

Ut på langferd

Tidlig i desember startet ferden over Atlanterhavet. Planer for reiseruten videre er lagt, men ikke hugget i stein.

Kapp Verde, Fransk Guinea og Djeveløyene, Tobago, de karibiske øyer, Panama, og en rekke andre reisemål blir nevnt.

– Venezuela er usikker med hensyn på pirater akkurat nå. De siste rapportene er ikke gode. Spesielt gjelder dette Margarita. Vi følger nøye med på situasjonen, så får vi se, sier Svein.

På grunn av piratsituasjonen på Afrikas horn og sørover til Mosambik er de usikre på å gå inn i Stillehavet.

Ett alternativ er å ta båten på dekk fra Singapore til Port Said for å unngå piratene, så slipper de å gå sør om Madagaskar og Afrika.

– Men situasjonen kan jo endre seg. Vi har en plan A, B, C og D for hjemreisen. Om vi ikke drar inn i Stillehavet, er plan B å seile nordover via Kuba, Florida og Intracostal til New York.

– Vi kjører safe, og har kunnskapene og alle kartene som skal til for å kunne ta de forskjellige rutene, sier Svein.

Leif Einarsson (59) fra Smögen i Sverige var med på turen over til Karibia. – Jeg har alltid drømt om å seile på de store hav, sier han.

Vil bo på Gran Canaria

Lita og Svein hadde en liste over steder de vurderte å ha som base når de slutter å seile. På den står byer og steder i Tyrkia, Florida, Singapore, Brasil og Gran Canaria.

– Vi liker oss veldig godt i Puerto de Mogán, så det blir nok her. Det fantastiske klimaet er en viktig faktor. Dessuten er det lite nok til å bli kjent med lokalbefolkningen, og det er ikke et masete turiststed.

– Her er det fredelig, og folk som ankommer blir vist respekt. Litt mye turister og litt mye nordmenn, kanskje, men det kan vi leve med. Men vi drar jo til Norge på ”vinterferie” i juni-august, sier Lita.

Styrer unna maset

Lita og Svein har mange eventyr bak seg på verdenshavene. De vil seile når været er gunstig, ikke etter et forhåndsbestemt tidsskjema. ”Konvoiseiling”, som de kaller det, er ikke noe for dem.

– Vi liker friheten, og vil ikke drive og mase for å kunne feire jul på Saint Lucia sammen med en mengde andre seilere. Når vi har vært ute på det åpne havet og ikke sett en båt i løpet av en uke, er det nesten så vi skvetter litt og blir mistenksomme hvis vi skimter et lys, sier Lita.

På ARC var det flere uerfarne seilere med svært lite erfaring i havseiling som deltok. En del av disse hadde med seg barn på den lange overfarten. Selv om ARC har et profesjonelt opplegg med stor vekt på sikkerhet og trygghet, er Lita og Svein skeptiske til at folk våger seg på å krysse Atlanterhavet før de har fått en hel del erfaring i havseiling.

– Det går som regel bra. Men det er mye som kan gå galt, og det er fryktelig langt til nærmeste havn. Jeg synes folk burde skaffe seg erfaring fra for eksempel Middelhavet først, hvor det er kort vei til nærmeste havn nesten uansett hvor du befinner deg, mener Lita.

Svake konstruksjoner

Paret er også skeptiske til at enkelte seiler båter som egentlig er bygd for å seiles innaskjærs.

– Det er et vågespill. Slike båter er greie til det de er bygd for, men ikke robuste nok til å stå imot stormer ute på havene. Konstruksjonen er for spinkel, og utstyret om bord tåler ikke slike belastninger, sier Svein Halsør.

Han roper også et varsku om at det er mye av båtutstyret på konsumentmarkedet som holder for lav kvalitet, og er høyst risikabelt å bruke på langturer.

– Vi slet for eksempel ut tre autopiloter på 12000 nautiske mil på en reise vi hadde. Nå bruker vi bare utstyr av profesjonell kvalitet, selv om det koster en del mer, og har dobbelt opp av alt. Det er mye tryggere, forteller Svein.

 Tøff start på kryssingen

På vei fra Puerto de Mogan til Cabo Verde i desember råket Oriona ut for kuling og tøft vær. Turen til Mindelo tok syv dager.

– Vi fikk en god uke i Mindelo i den nye marinaen. Det var mye swell inn i havnen så det var som å ligge for anker, skriver Svein Halsør i en epost 22. februar. Da lå båten i Grenada.

– Bryggene var i bevegelse hele tiden. Dette er ikke en marina for full storm, skriver han videre.

 Høye bølger mot Tobago

28. desember gikk seilasen videre mot Tobago. Fortsatt var det mye vind. De første dagene i havet var det vind på 30-40 knop og 5-7 meter høye bølger.

Nyttår ble feiret på havet med Argentinsk indrefilet, poteter, champagne og stiv kuling over dekk.

Under overfarten hadde ekteparet bare fem dager med vind under 20 knop. Båten nådde Stor Bay og Buccoo Reef på Tobago etter 17 dager i sjøen.

Mot Grenada

Seilasen videre til Grenada startet 13. januar. og var også rask, med 20 knops vind. Ankomsten skjedde 20. januar.

– Vi hadde da tomme vanntanker, og måtte jolle ut vann i plastdunker gjennom brekkere. Men da hadde Lita fått nok, og forlangte marina og swimmingpool, skriver Svein.

Det eventyrlige ekteparet setter seil videre nordover mot Union Island, Tobago Cay og Bequie.

Men om ikke så alt for lenge legger de til havn for godt i Puerto de Mogan på Gran Canaria.