– Hvor dum kan en bli? tenkte Tor Didriksen og kjøpte timeshare

Av: Tor Didriksen redaksjonen@canariajournalen.no

Mange timeshare-eiere har fått problemer, men noen har hatt det bra helt til at de ville selge. Jeg var eier i 20 år. I februar 1996 kjøpte jeg min første uke.

Hver dag da jeg gikk til stranden møtte jeg selgere som maste om "hvor er du fra?" og så videre. Jeg stoppet aldri. La meg tilføye at jeg har vært hele livet mitt i utenriksfart og er vant til mange kulturer, mye mas om ditt og datt.

Da det nærmet seg hjemreisedagen, sa jeg til kona: La oss se på hva de vil.

En dame stoppet oss. Vi måtte bli med, hun var lovet gaver hvis vi fulgte med. Hun hoppet og jublet og praiet en taxi da jeg sa ja.

Vi kom til Club Puerto Calma i Puerto Rico, og her ventet en dame fra Ålesund på oss. Vi ble tatt med inn i en sal/rom hvor det var stappfullt med folk som skulle overtales til kjøp.

Jeg ble lovet en flaske vodka om jeg kjøpte eller ikke kjøpte. Flasken har jeg ennå, uåpnet.

Det ble mange timer. Ingen bading den dagen. Jeg syns timeshare-ideen var god, men at det var for mye usikkerhet og snusk omkring det. Det ble handlet som på børsen. Jeg snakket senere med en nordmann som sa han hadde elleve timeshare-uker.

Jeg kjøpe en uke (helt utrolig). Den kostet 60.000 kroner og jeg betalte 10.000 i forskudd.

Angrefrist? Nei, det ble ikke opplyst noe om det. Ikke visste jeg noe om det heller. Tenkte ikke på sånt.

Mange betalte ikke noe etter at de kom hjem. De slapp unna.

Det var mange norske som kjøpte der og da, og vi hadde en aften i baren sammen med norske kjøpere. Damen fra Ålesund betalte. Det var flere norske der, ellers mange dansker og svensker.  

Jeg ble lovet en uke gratis opphold til høsten samme år (ikke fly), og vi kom ned igjen i oktober. Da kjøpte jeg en uke til, helt frivilling. Skal man til syden må jo oppholdet vare i minst to uker.

Jeg betalte 50.000 kroner for en uke til. Det ble 110.000 kroner for to uker. Uke 48 og 49 ble mine. Da handelen var signert, ble vi bedt om å ikke si til andre hva vi hadde betalt.

Vi kunne bytte internt, og det var gratis. Det kunne ta litt tid å få det til, men vanligvis tok vi de faste ukene våre. I 1999 fikk jeg skjøte.

VIP-kort fikk vi også. Det var gratis solsenger på stranden, gratis bowling, minigolf og mer. Det var bare å vise VIP-kortet.

RCI-medlemmer ble vi også. (red.anm: RCI er et timeshare-nettverk der timeshare-eiere forskjellige steder i verden kan bytte uker med hverandre).

De første fire årene var gratis. Senere ble det en liten medlemsavgift. Jeg var medlem i ti år og byttet flere ganger til andre land. RCI hadde kontoret i Irland.

Vi hadde nå leilighet i Club Puerto Calma. Ett soverom, stue og kjøkken. Sovesofa i stuen med plass til to. Altan med solsenger og bord. Alt var det kvalitet på. Fire stjerner.  

Puerto Calma består av to blokker. Den ene vender ut mot veien (det er ved tunnelen). Der er det noe støy fra biler og så videre.

Den andre blokken vender mer mot vest. Her er det roligere, men så å si ikke sol. Litt kaldt blir det da om kvelden.  

Svømmebassenget (oppvarmet 25-27 grader) ligger mellom blokkene. Det gjør også solsengene, restaurant, resepsjonen og andre rom.

I de første årene var det også barnevakt som passet på at barna koste seg. En gang i uken var det grillaften med dans og moro.

Jeg tok med familien, barn og barnebarn. Det kostet jo ikke noe ekstra. Leiligheten var for fire.

Tiden gikk og alt var bra. Under kjøpsprosessen ble det snakket om salg, og det eneste jeg da fikk vite var at de hadde hjulpet en som ble syk med å selge.

Tanken om salg lå i bakhodet. Hvordan skulle jeg kvitte meg med leiligheten? Den tid ville jo komme. Ingen av mine barn ville arve. Jeg kunne også bli syk og ute av stand til reise ned.

Noen ganger tenkte jeg at det er bare var å slutte å betale vedlikeholdsavgiften. Mange betalte ikke. Det ble sendt rundt skriv fra eierne av Puerto Calma med tusenvis av navn på eiere som ikke betalte.

Det ble sagt at etter tre år uten betaling ville de ta leiligheten tilbake.

I 2011 ble anlegget overtatt av et finsk selskap. Alt skulle være som før sa de, men VIP-kortet tok de fra oss. Det ble også innført et gebyr på 100 euro hvis vi ønsket internt bytte av uker.

Jeg tenkte mer på salg. En gang måtte jeg jo ut derfra, men prisene var elendige. En engelskmann jeg kjente hadde kjøpt en leilighet gjennom en annonse i en avis, og det var billig.

På internettsiden travelandleisure.no/co.uk var det mange leiligheter fra Puerto Calma og Amadores til salgs. De stod oppført i lang tid. Prisene var som regel under det halve av hva som var betalt ved kjøp.

Men, tenkte jeg, jeg hadde jo bodd der billig. Det siste året, i 2015, betalte jeg cirka 11.000 kroner for to uker (48-49). Vedlikeholdsavgiften var da cirka 620 euro (jeg betalte alltid på forskudd der nede), og pluss fly og transport fra/til flyplass ble det cirka 11.000 for to ukers ferie. Det syns jeg var rimelig.

Slik hadde jeg hatt det i 20 år med Puerto Calma. Sammenlignet med andre hoteller i området av samme standard betalte jeg mye mindre, og da går det opp i opp med kjøpesummen jeg en gang betalte.

Vi har ikke forsøkt å selge. Da vi var nede i desember 2015 gikk vi på timeshare-kontoret på Amadores og nevnte salg, men nei. De foreslo å ta den tilbake.

Dette aksepterte jeg på stedet, og vi gikk da til politiet og et annet kontor og fikk det utført. Det betalte jeg vel 600 euro for. Jeg har brev på at jeg ikke skylder dem noe, og at alt er korrekt.

Det økonomiske er ikke all verden. Jeg mener vi har tjent det inn igjen. Ikke noe tap å bry seg om.

Jeg er fornøyd med at det har gått riktig for seg.  Dette var en OK løsning for å komme ut av eierskapet. Jeg kunne ikke drive i årevis med juridiske flisespikkerier om hva som var rett eller ikke. Men all ære til de som orker å stå på.

På booking.com står en Puerto Calma-leilighet nå oppført med en pris på cirka 18.000 kroner for utleie i to uker i desember måned.

Jeg syns alt i alt at Puerto Calma var en bra plass å slappe av på. Anfi del Mar (red.anm: Et annet timeshare-anlegg sørvest på Gran Canaria) har jeg gått forbi mange ganger, og anlegget ser fint ut utenifra.

Da jeg hadde kjøpt på Puerto Calma lurte jeg selv på hvor dum en kunne bli, men det gikk bra. Kjøp av uker på Anfi til de priser som jeg ser i avisen og ellers har hørt er jo helt utrolig.

Ola Dunk må jo være lett å lure, for å si det mildt.