Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 15

Sabado

( Lørdag )

Calima

Det freste skikkelig på grillen ved siden av svømmebassenget, og Ricardo snittet forsiktig i den roterende grisen for å se hvor lenge det var igjen før kjøttet var ferdig. Medio dia og fiestaen var allerede i gang.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Marisol gikk rundt med et brett champagne mens hun betraktet gjestene; en godt beruset engelskmann i bar overkropp, dekket av store tatoveringer, danset oppglødd med to unge bikinikledde jenter til en larmende diskolåt.

Hvordan kunne noen bruke penger på å ødelegge huden på den måten? For henne kunne han like gjerne tatovert idiot over hele brystkassen. Hun forstod ikke turisters forhold til penger. Noen hadde fortalt henne at på stranda i Maspalomas betalte folk gladelig åtti euro for få knyttet rastafletter på tre - fire år gamle unger.

Åtti euro for å få noen til å knyte fletter på barna sine. Tilsvarende en hel ukes matbudsjett for henne.

Det strømmet stadig til nye mennesker og Marisol hadde problemer med å få gitt alle et glass når de ankom. Hun visste ikke hvor mange gjester som var innbudt, bare at hun hadde begynt med hundre champagneglass, og snart var alle delt ut.

Røyken fra den grillede grisen slåss mot eimen av klor, parfyme og solkrem, og folk var i ypperlig humør til tross for en gryende calima med kvelende hete. Flere var allerede temmelig beruset og klappet takten til musikken, mens andre høylytt diskuterte nedgangen på turister og bannet over dårlig business. Noen hoppet direkte i svømmebassenget når de ankom, mens andre nøyde seg med å lete etter en plass i skyggen.

Marisol hadde flere ganger forsøkt å få kontakt med Vivian, men han bare ignorerte henne. Han var omsvermet til enhver tid, og det var umulig å få ham på egenhånd, selv når han var på jakt etter mer å drikke.

Iris hadde ennå ikke vist seg, og Marisol lurte på hvor hun var. Riktig nok var hun sjelden oppe før medio dia, men dette var jo hennes fest.

Julia var heller ikke å se, men det var mer forståelig. Hun verken røyket eller drakk, og hun skydde alltid farens utagerende fester. Ricardo hadde begynt å skjære opp grisen, og sendte rundt tallerkener med kjøtt og salat, da Iris ankom gjennom de åpne dobbeltdørene på hovedhuset.

Hun var kledd i en lang, rød bukse og en hvit skjorte, tilkneppet både på armene og i halsen. Marisol kunne ikke huske noen gang tidligere å ha sett Iris med så mye klær.

Hvorfor?

Dette var den varmeste dagen hittil i år, og ingen andre hadde særlig med klær på seg. Kanskje derfor?

Vertinnen ble straks omringet av ivrige gjester som overrøste henne med komplimenter og kysset henne på begge kinn. Alle ønsket henne velkommen, bortsett fra Vivian.

Noe var galt – dem i mellom.

Marisol hadde håpet på hjelp av Iris til å få kontakt med Vivian, men hun enset øyeblikkelig en isfront mellom de to. Hvordan skulle hun nå få Vivian i tale? Han hadde ikke gjort tegn til å betale det han skyldte dem, og hvis han ikke hadde med penger til lønn i dag… Hun forsøkte å ikke tenke på det, og fortsatte i stedet å rydde bort glass og tallerkener.

Ricardo og Marisol skyldte penger mange steder, og de var alltid under press fra kreditorer som ønsket et raskere oppgjør. De fleste ble holdt i sjakk med reglemessige nedbetalinger, men én truet med å skru igjen kranen. Dagmammaen til Elena hadde gitt dem frist ut dagen til å gjøre opp gjelden - ellers fikk de passe barnet selv.

Marisol skottet utover selskapet. Det ble ikke spart på penger når det gjaldt mat og drikke. Folk satte fra seg halvfulle glass og tallerkener med uspist grillmat i blomsterbedt og på terrassekanter, for så å forsyne seg på nytt. Få syntes å ha bekymring eller tanke for morgendagen.

Latteren satt løst overalt. Marisol smilte påtatt mens hun mens hun smøg seg mellom gjestene. Hun måtte bare vente til det ble en mulighet for å få Vivian eller Iris på tomannshånd.

Utpå ettermiddagen innså Marisol at mulighetene for å snakke med Vivian bare ble færre og færre ettersom festen utviklet seg. Folk danset vilt og musikken var høy og dunkende. Mange var synlig ruset og ingen snakket lenger – de skrek inn i ørene på hverandre.

Å måtte tigge for å få lønn var nedverdigende, men hva skulle hun gjøre? Hun hadde vurdert å be Ricardo om å ordne opp, men han var steil og kunne finne på å bli uvenner med Vivian.

Dessuten var det hun som jobbet for familien, Ricardo var bare et vedlegg til hennes jobb. De instruerte alltid henne om hva de ønsket gjort av arbeide, og snakket sjelden til Ricardo.

Hun kviet seg for å snakke til Vivian, men måtte få det unnagjort. Situasjonen ville bare bli verre, jo senere det ble. Vivian satt i en sittegruppe på enden av svømmebassenget, tydelig beruset. Han hadde kastet skjorten og flørtet åpenlyst med flere unge jenter.

Rundt ham hang en sverm av festglade gjester, og han var aldri alene. Marisol hadde sirklet rundt ham som et årvåkent rovdyr, uten at en eneste anledning hadde bydd seg.

Iris ga også full gass. Hun skjenet mellom folk og snakket med alle og ingen. Alltid med et glass vodka og cola i hånden, og selv etter at mørket hadde lagt seg over fiestaen, beholdt hun Ray Ban-brillene på.

Det var nesten bare skjelettet igjen av grisen da Marisol besluttet å tvinge frem en konfrontasjon med Vivian. Hun mislikte å utnytte Iris, men bestemte seg for å gjøre det. Iris var åpenbart full nok til ikke lenger å være fintfølende. Det samme gjaldt Vivian. Om han hadde penger på seg, ville hun antakeligvis få dem.

Marisol blandet en stiv vodka og cola og ventet til Iris gikk mot baren. Hun skled opp på siden av henne, så tilfeldig som mulig, og ga vertinnen en ny drink. Iris grep glasset, og som om det var det mest naturlige i verden, ga hun Marisol sitt tomme glass.

”Kanskje jeg ikke kan jobbe i morgen?” sa Marisol.

Iris stoppet og kikket på henne med et forvirret blikk.

”Hva?”

Det tok litt tid før Iris skjønte hva hun sa. Hun skar en grimase.

”Hvorfor ikke?” snøvlet hun.

”Jeg har ingen som kan passe Elena.”

”Du har jo dagmamma, har du ikke?”

”Nei, jeg har ikke penger til å betale henne.”

”Har du sløst bort pengene? Da har du enda mer grunn til å jobbe i morgen.”

”Jeg vil gjerne jobbe, men jeg har ikke fått lønn, og når jeg ikke kan betale dagmammaen, må jeg ha Elena selv.” 

Hun må ha det inn med teskjeer, tenkte Marisol. Hun snakket så enkelt engelsk hun bare klarte:

”Today - I clean before go –tomorrow – you clean!”

”Men…” Iris klødde seg i hodet.

”Har du ikke snakket med Vivian? Hvorfor har han ikke gitt deg lønn?”

Marisol trakk på skuldrene. Iris tok tak i armen hennes og trakk henne mot sittegruppen hvor Vivian holdt hoff. Hun presset seg inn, og satte seg på armelende på stolen hans.

Kvinnen Vivian satt og snakket med, reiste seg og forsvant. Raskt, som om hun var full av dårlig samvittighet. Vivian myste irritert opp på Iris.

”Det var ingenting,” sa han.

”Hun bare ville at jeg skulle sjekke ut stemmen hennes en dag.”

”Ja, ja, ja,” sa Iris.

”Det vil de jo alltid. Men hvorfor har du ikke betalt Marisol?”

Vivian grep en øl flaske som stod på bordet og vred av korken. Han tok en slurk.

”For helvete…” begynte han, men ble avbrutt av Gary og Vanessa som kom bort til sittegruppen.

Gary ga Vivian en uåpnet, eksellent rødvin, som en gave til huset.

”Beklager at vi kommer så seint,” sa han, ”men vi fikk inn et salg på tampen av dagen.”

Marisol ble stående igjen i bakgrunnen, skjøvet til side av de nyankomne. Vanessa kysset begge vertene på kinnene før hun snudde seg oppspilt mot Iris.

”Norge i morgen, heldiggriser…” sa hun med et oppspilt glis.

”Du må love å ta masse bilder. Alle lurer på hvordan det er der.”

 Iris glemte både Vivian og Marisol, lykkelig over å kunne bytte samtaleemne.

”Ja, helt klart! Det er lenge siden jeg har vært i Norge, åtte år, tror jeg… Det kommer til å bli like spennende for meg som for Vivian. Men vi blir ikke…”

”Jeg skal ikke til Norge,” fnyste Vivian.

Han strevde med å komme seg ut av stolen. Marisol grep ham i armen og hjalp ham opp. Iris forsøkte å le avvæpnende, men det var fullstendig mislykket. Marisol syntes synd på henne. Latteren hørtes mer ut som klynking.

Vivian rev seg løs, sjanglet bort til stereoanlegget og vred om en bryter. Brått ble det stilt. Gjestene begynte å mumle mens de kikket forvirret på hverandre eller bort på Vivian.

”Denne festen er for Iris,” ropte han høyt utover plassen.

”Det var meningen at vi skulle til Norge, men reisen er blitt avlyst.”

Han svaiet litt frem og tilbake.

”Og det er denne festen også!”

Marisol angret på at hun hadde brakt de to sammen. Hun hadde ant at noe var galt. Nå hadde hun detonert en bombe.

Iris kastet seg mot Vivian og hamret en neve i brystet hans.

”Hva er det du snakker om?” skrek hun.

”Vi har billetter, flyet går 14.50 i morgen.”

”Du kan kaste billettene i poolen,” hostet Vivian.

”Vi skal ingen steder!”

”Din jævel,” snøvlet Iris.

Hun slo løs på ham. Hardere, tydelig ut av kontroll.

”Ligg unna meg!”

Vivian røsket opp armene og dyttet til Iris. Hun kastet seg mot ham igjen. Vivian grep tak i henne og slynget henne til siden. Iris snublet bortover, mistet balansen og med et par viftende armer forsvant hun baklengs ut i svømmebassenget, fullt påkledd.

Noen lo høylydt og klappet i hendene, men de fleste forble tause og avventende. Usikkerheten veltet over festdeltakerne. Vivian ravet bort til bassengkanten og før Iris klarte å komme opp trappen, satte han en fot på hodet hennes og dyttet henne ut igjen.

”Er du sinnssyk?” hylte Iris mens hun spyttet vann.

”Helt klart!” lo Vivian.

”Hadde jeg visst hva jeg gjorde, så hadde jeg hatt piraja i bassenget. Det hadde vært mye enklere enn en skilsmisse.”

Han kikket triumferende på gjestene.

”Et minutt i vannet med sånne kjæledyr, og du hadde vært sporløst forsvunnet. Synd jeg ikke har tenkt på det før, ja… Om jeg ikke er sinnssyk, så er jeg i alle fall tjukk i huet!”

Folk langs bassenget flyttet usikkert på seg. Beklemte. Var festen slutt, eller var det bare vanlig fyllemoro? Noen snakket forsiktig sammen, mens andre sakte trakk mot patioen og utkjørselen. De fleste fortsatte festen som om ingenting hadde skjedd.

Vivian snudde seg og vaklet mot baren. Marisol styrtet bort til bassengkanten og hjalp Iris ut av vannet. Moderlig førte hun Iris bort til skapet med håndklær. Iris ville ikke ta av seg den våte skjorten, men Marisol dro den over hodet på henne. Forskrekket oppdaget hun at huden til Iris var full av blåmerker. Hun tullet henne raskt inn i et stort håndkle, før hun lot vertinnen strene mot huset, skamfull og alene.

Musikken ble skrudd på igjen, og plutselig var festen i gang på nytt. Folk flokket seg rundt Vivian, lo av vitsene hans, skålte heftig, og etter noen minutter var hele opptrinnet glemt.

Iris lå i sengen, på magen med ansiktet begravd i puten, godt pakket inn i en dyne, da Vivian tilslutt ravet inn på soveværelset. Han la seg ned ved siden av henne og strøk henne forsiktig over håret.

”Unnskyld,” hvisket han hest.

”Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Jeg sier unnskyld! Skjønner du? Jeg tok noen piller jeg fikk av Robert. De gikk ikke bra sammen med whisky og cola… Vær så snill, unnskyld!”

Iris svarte ikke.

Vivian stakk en hånd inn under dynen og famlet litt rundt til han fant rumpen hennes. Han kjærtegnet den underdanig. Nølende, med lange roterende strøk.

”Jeg forstod ikke hva jeg sa,” fortsatte han.

Stemmen var lav og innsmigrende. Søkende.

”Ordene bare kom ut av munnen min. Selvfølgelig vil jeg ikke skilles. Jeg vil i alle fall ikke at du skal bli spist av fisk.”

Han lo uten overbevisning, som om han selv skjønte at det ikke var morsomt.

”Jeg har hatt problemer i det siste,” hvisket han.

”Store problemer. Alvorlige ting. Men de er løst nå. Jeg kan bare ikke reise til Norge i morgen. Det er noe jeg må ordne her. Det har gjort meg stressa, og jeg burde ikke festet… Vær så snill, tilgi meg?”

Iris rørte seg ikke. Hun forble taus, med ansiktet gjemt i puten.

”Men du kan reise, kan du ikke?”

Vivian pustet tungt inn i øret hennes.

”Du har jo venner der. Det blir moro. Du kommer ikke til å savne meg, ikke etter i kveld, i alle fall.”

Han forsøkte seg på en latter igjen, men den var like mislykket som den forrige.

 ”Jeg elsker deg, Iris,” sa han,.

”Og pillene til Robert er ikke de eneste jeg har tatt. Jeg har tatt Viagra også…

”Han førte hånden ned mellom lårene hennes. Iris forholdt seg taus, men spredte beina litt fra hverandre. Uten å komme med en lyd lot hun Vivian trenge inn i seg.

Den natten lå Iris lenge våken og hørte på de tunge åndedragene til Vivian. Det var ikke første natten hun lå våken ved siden av ham og funderte på livet sitt. Hvordan kunne hun la ham behandle seg slik? Han var hensynsløs. Egoistisk.

Hun lyttet til pusten hans.

Noen ganger i det siste hadde hun tatt seg selv i å håpe at han ville slutte å puste, bare dø i sengen. Uten smerter, selvsagt, for hun hatet ham ikke. Han var ikke noe verre enn andre menn hun hadde vært sammen med. Var ikke alle menn til slutt like svake og patetiske?

Og var det ikke derfor hun alltid hadde nøyd seg med å manipulere dem, i stedet for å forsøke å forandre dem? I stedet for å slåss imot, hadde hun lært seg å bli myk, men robust. Som ugress, i stand til å klore seg fast og bøye seg i den retningen omstendighetene krevde av henne.

Men livet med Vivian hadde gradvis blitt til et helvete. Hun kunne ikke lenger huske første gangen han hadde slått henne. Det var lenge siden og det kom overraskende. Brått og uforståelig. Etterpå hadde han grått og bedt om tilgivelse, sagt at det aldri skulle skje igjen. Iris hadde ikke helt trodd på ham, men et halsekjede med en stor diamant hadde antakeligvis bedøvet dømmekraften hennes.

Da hun traff Vivian hadde han vært den perfekte, engelske gentleman, som tatt ut av en tv-serie. Drømmeprinsen av Sheffield, hadde hun kalt ham. Det hadde vært en morsomhet – men det var dessverre sannheten. Han hadde rett og slett vært for god til å være sann.

Vivian var pensjonert, styrtrik, hadde ok utseende, var morsom og omringet av masse venner. På strandbaren flokket damene seg rundt ham som fluer på et vinglass. Han var omsvermet, og han visste det. Iris hadde ikke lagt an på ham. Det var omvendt.

Han hadde ventet på henne i strandkanten etter at hun hadde vært ute å svømt. Hun hadde vært usminket og med håret strøket bakover, men overbevist om at hun så fantastisk ut. I tillegg hadde hun vært toppløs og i et deilig humør. Lett beruset og ubekymret.

Hun var klar over hva slags hensikter han hadde, men hadde slått til på en fleipete invitasjonen om en romantisk middag.

Iris hadde hørt at Vivian var en eller annen slags showbizmogul og at han kjente all verdens kjendiser. Første kvelden de var sammen, var han høflig og behersker, men han hadde invitert henne med til Barcelona to dager senere. Han hadde billetter til en Rolling Stones konsert, og han hadde ikke snakket med gutta på lenge, som han sa.

Iris hadde trodd det bare var skryt, men de ble hentet på hotellet av en limousin og kjørt til den enorme stadion hvor konserten skulle holdes. Uten venting hadde de blitt viftet forbi køene og rett inn i backstageområdet. Det hadde nesten vært som et lite hotell bak scenen, med dusinvis av oppholdsrom, flere kjøkken og toaletter. Hver av musikerne hadde egne, store garderober.

Vivian hadde ført henne fra garderobe til garderobe, og personlig presentert henne for hver av medlemmene i det legendariske bandet. Alle garderobene var forskjellig innredet, noen med treningsutstyr og andre med bar og kokemuligheter.

Kona til Ron Wood hadde bydd dem på hjemmelaget vegetariansk mat, mens Ron selv hadde utfordret Iris til et slag bordtennis.

Det meste av natten, etter konserten, hadde de tilbrakt i Keith Richards hotellsuite. Tidlig på morgenen hadde Jack Nicholson og Johnny Depp kommet innom, og gjennom hele natten krydde det av fotomodeller og internasjonale kjendiser.

Iris skulle ønske at noen av hennes gamle venner i Norge hadde sett henne slik, men hun turte ikke be om å få tatt bilde av seg sammen med noen av de kjente personlighetene.

Iris var godt vant med å bli vartet opp av rike menn, men dette var i en helt annen klasse. Hun var ikke akkurat blitt forelsket i Vivian, men hun kjente at hun lett kunne komme til å elske livsstilen.

Etter turen til Barcelona hadde de raskt blitt et par, og etter å ha tilbrakt natten i Vivians fantastiske penthouse på toppen av Montemarina, føltes det stusselig å dra tilbake til en liten studioleilighet i Puerto Rico. Hun hadde ikke trengt betenkningstid da Vivian foreslo at hun flyttet inn til ham.

Det eneste skåret i gleden hadde vært Julia, Vivians tenåringsdatter. Hun hadde aldri klart å begeistre henne, men Iris hadde trøstet seg med at stemødre sjelden er populære når de invaderer en ny familie.

Vivian var forferdelig humørsyk, det tok ikke lang tid før Iris oppdaget det. Og humøret kunne skifte raskt. Han kunne være blid og morsom, for så å ta en dusj og komme ut fra badet med sammenbitt munn og mørke øyne. Iris kunne aldri forutse humørsvingningene.

De var brå og hensynsløse, og fikk henne til å føle seg som en kanin under en stupende ørn. Det var om å gjøre å komme seg i dekning så fort som mulig.

Hun hadde drømt om at Vivian ville forandre seg etter at de kjøpte den fantastiske fincaen sammen, men det hadde ikke skjedd. I stedet hadde han blitt vanskeligere og vanskeligere. Og forholdet til Julia hadde også bare blitt verre.

Hver dag fortonet seg som et helvete som bare kunne unnslippes ved hjelp av vodka og cola. Alkoholen fikk henne til å slappe av, og ofte føltes det som om hun opplevde seg selv utenfra, i sakte film. Selv når Vivian slo henne var det ubetydelig om hun bare hadde hatt tid til å ta noen drinker først.

Det var et uutholdelig liv.

Hun hadde ofte fantasert om å stikke av, starte et nytt liv og finne noen som virkelig var glad i henne. Hver gang Vivian hadde slått henne, hadde hun bestemt seg for å dra, men etterpå kom han alltid tilbake med blomster og gaver.

Han kunne gå ned på knærne, gråte og be om tilgivelse, bedyre at han aldri skulle gjøre det mer, og hver gang håpet hun at det skulle være sant. At de kunne få et bra liv sammen.

Men det var en drøm. Et mareritt det var umulig å våkne opp fra. Virkelighetens problemer dro henne alltid tilbake. Unnskyldninger som hun fant på for å rettferdiggjøre seg selv og slippe å gjøre det hun innerst inne hadde mest lyst til: dra sin vei.

Nå hadde hun nok en gang muligheten. Hun hadde flybillett, og Vivian hadde sagt at hun kunne reise alene. Skulle hun bare stikke av? Dra til Norge og aldri komme tilbake?

Hun lå i mørket og hørte på pusten til Vivian mens hun lo stille for seg selv. Lo og lo, helt til søvnen tilslutt fanget henne.

Fortsettelse neste søndag: Fra dyp blått til varm grått