Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 6

The Vinmonopol

Iris kom inn på kjøkkenet. Hun var kledd i en stilfull, rosa silkeslåbrok. Det blonde håret var gredd stramt bakover og festet med en strikk i nakken, slik at hun fikk en lang hestehale hengende nedover ryggen.

Klikk her for å lese tidligere kapitler

Varmen overrumplet henne. Den var tjukk og intens, nesten ugjennomtrengelig. Heten la seg dirrende rundt henne. Hvorfor var ikke airconditionen skrudd på?

Kjøkkenet hadde tre store vinduer, og alle stod på vid gap. Rommet var ryddet og vasket. Antakeligvis hadde Marisol satt opp vinduene for å lufte mens hun gjorde rent, og bare ennå ikke returnert for å skru på airconditionen.

Iris gikk bort til et elektrisk panel på veggen og slo over en bryter. En diger vifte i taket startet opp med en dyp brummelyd. Viften ristet fra side til side mens den sakte akselererte opp mot full hastighet.

Luften begynte å sirkulere, og det virket med ett mer levelig på det store kjøkkenet. Det ble ikke kjøligere, bare svalere. Iris vurderte å skalke igjen alle åpninger og sette på aircondition, men orket ikke ta jobben med å lukke de tunge trevinduene.

Først måtte hun ha noe å drikke, hjelp til å gripe dagen. Hun åpnet døren inn til et digert kjølerom, stedet hvor de lagret mat og drikkevarer. Rommet var kaldt og deilig. Hun gikk inn, nøt kulden noen sekunder, før hun plukket med seg fire appelsiner.

Tilbake på kjøkkenet fant hun frem en appelsinpresse fra et skap, satte pressen på benken, fant frem en kniv og delte appelsinene i to deler. Hun la en halv appelsin på pressen og kjente hånden skjelve.

Kroppen trengte veske. Eller var hun fremdeles opphisset etter kranglen med Julia? Hun presset appelsinen ned mens hun kikket ut av vinduet. Det var allerede skygge på verandaen. Det betydde at solen minst stod midt på himmelen, og klokken derfor måtte ha passert ett.

Det var helt stille i huset, bortsett fra viften som summet i taket. Iris skviset appelsinene så raskt hun kunne. Alle fire var saftige, og det ble nok saft til å fylle et stort glass.

Hun løftet glasset til leppene og tok en liten slurk. Noe manglet. Saften alene var ikke nok. Det smakte tamt. Hun trengte noe mer. Hun gikk tilbake inn på kjølerommet. En stor hylle var fylt med diverse flasker. Hun kikket kjapt gjennom dem. Det var en tjue, tretti flasker av forskjellige typer. Mest rødvin og konjakk. Hun flyttet på noen flasker for å få full oversikt.

Hvor var vodkaen? Hun flyttet flere flasker. Hvor var vodkaen? Kunne de ha gått tom for vodka? Hun hadde kjøpt seks flasker sist hun var i butikken. Det husket hun.

Når var det? Var ikke det i går? Hun tenkte seg om før hun ble enig med seg selv. Nei, det måtte være to dager siden. Jo, det var helt sikkert to dager siden. Hun husket det nå. Det var ikke alltid like lett å holde orden på dagene når man verken må forholde seg til jobb eller klokke.

Iris tenkte med gru på hvordan det ville bli å handle sprit i Norge. Det kom til å bli slitsomt; å måtte forholde seg til at alkohol kun blir solgt i spesialbutikker.

Vivian hadde først ikke trodd henne da hun fortalte ham om Vinmonopolet. Til å begynne med hadde han vært skeptisk til Norge, bare ledd av alt det rare hun hadde fortalt ham om landet hun kom fra, men nå gledet han seg til å reise, ja til og med til å oppleve The Vinmonopol.

Iris både gledet og gruet seg til turen. Hun hadde problem med å forestille seg Vivian i Norge. Han passet ikke inn der, i alle fall ikke i det Norge Iris hadde rømt fra. Det pietistiske og fordømmende Norge. Hun hatet alt ved det samfunnet.

Hvor mye var forandret siden sist hun var i gamle-landet? Heldigvis skulle hun ikke tilbake til bygdesamfunnet hun kom i fra. Det var utenkelig. Stedet eksisterte ikke lenger for henne.

Den lille vestlands-øya kunne like gjerne vært skylt bort av havet. Foreldrene hennes også. Både stedet og folket var skrubbet ut av bevisstheten hennes. Hun hadde brutt alle bånd til Norge, bortsett fra ett.

Andrea var fremdeles en god venninne. De hadde ikke hatt mye kontakt de siste årene, og Iris hadde ikke forventet å blitt invitert til bryllupet hennes. Men etter invitasjonen kom, hadde hun ikke klart å la vær å leke med tanken om hvordan det ville være å dra tilbake til Norge.

Da hun hadde fortalt Vivian om invitasjonen, ville han plutselig være med. Hun hadde vært sikker på at det var bare et innfall fra hans side, men han hadde ikke protestert da hun bestilte billettene.

Han påstod at han hadde lyst til å se Oslo. Vivian trodde det var der hun kom fra, og hun lot ham forbli i troen. Det var kun dit de skulle, og bare for tre dager. Et så kort besøk burde de klare uten problemer.

Iris lurte på om hun kom til å treffe mange gamle bekjente. Tanken skremte henne, men den var også litt opphissende.

Hun hadde noen fine minner i fra Oslo, og Andrea hadde alltid vært en lojal venninne. Og selvfølgelig, hvis hun møtte gamle kjente, ville det være moro å fortelle om det livet hun levde nå. Om den flotte fincaen hun bodde på, om livet i solen, og om den uendelige luksusen hun bokstavlig talt veltet seg i etter å ha truffet Vivian.

Iris skjøv tankene fra seg, og fortsatte å lete mellom flaskene. Hun fant flere kartonger med boksøl, og enda mer vin, men ikke en eneste flaske vodka.

Glasset med juice dirret i hånden hennes.

Hun tok en ny slurk.

Det smakte absolutt ingenting.

Bare appelsinjuice. Hun kjente nervene krype som små firfisler på utsiden av slåbroken. Hun grep en flaske Hennessy.

Konjakk og juice? Hun åpnet flasken og luktet på innholdet. Hvorfor ikke? Hun helte en god slump opp i juiceglasset. De to flytende veskene passet ikke sammen.

Den lyse, optimistiske gulfargen ble mørk og skittenbrun. Iris tok en stor slurk, skuttet seg med en brekning, og gikk tilbake ut i kjøkkenet. Hun var på vei ut på verandaen for å sette seg i skyggen, da Marisol kom inn på kjøkkenet, slepende på en stor støvsuger.

”Buenos dias”, sa Iris.

Hun forsøkte å skjule glasset hun hadde i hånden, uten helt å forstå hvorfor.

”Buenos tardes,” sa Marisol.

Hun smilte med hele tanngarden, men la trykk på tardes, i tilfelle Iris ikke skulle ha fått med seg at det var blitt ettermiddag.

Marisol og Iris kommuniserte ganske greit, på et vis. Iris hadde en gang bodd sammen med en spanjol, og selv om forholdet bare varte noen måneder, hadde hun lært seg litt spansk. Hun snakket kun i presens, og om hun ville at noen skulle forstå om hun mente fortid eller fremtid, brukte hun hånden til å peke bakover eller fremover.

Marisol, på sin side, kunne en god del engelsk. Riktignok var også hun helt blank på grammatikk, men hun hadde et stort forråd av ord. Og i alle språk er det stort sett de samme ordene som blir brukt om og om igjen, spesielt der hvor man kommuniserer mye med utlendinger og turister.

Hvis Iris eller Marisol ikke forstod hva den andre mente, skakket de på hodet som en hund, og så forsøkte de med andre ord. Om det ikke gikk bra, blandet de engelsk og spansk.

På en måte hadde de laget sitt eget språk. Som regel gikk det bra, til tross for at de sjelden forstod hverandre helt ordentlig. Men de hadde en god tone, og begge følte at de kommuniserte greit.

”Esta lista?” sa Iris, for å få vite om hun var ferdig for dagen.

”Pronto,” sa Marisol. Hun kikket seg rundt på kjøkkenet. Alt var i orden. Det var et stort rom, og det var en svær jobb å gjøre det rent hver dag. Over kjøkkenbenken hang dusinvis av kjeler og steikepanner.

På diverse benker stod alt hva du kunne tenke deg av moderne kjøkkenmaskiner. Kjøkkenet var moderne og tradisjonelt på en gang. En kreasjon, som tatt rett ut av et interiørmagasin, tegnet av en arkitekt. Marisol var glad for at herskapet sjelden brukte det til annet enn å varme pizza.

”Bueno, gracias” sa Iris. Hun ville fortsette ut på verandaen.

”Hva med i morgen?” sa Marisol.

”I morgen? Hva tenker du på?”

”La fiesta – stor avskjedsfest, ikke sant?

”Å ja, ja,… selvfølgelig.”

Iris hadde ikke kommet så langt at hun hadde klart å tenke på morgendagen ennå. Vivian hadde invitert en haug med venner til en stor fest – med den unnskyldningen at de skulle feire at Iris skulle tilbake til Norge. Hun åpnet en skapdør, tok frem et ark og ga det til Marisol.

”Handleliste,” sa hun, ”til Ricardo. Han må gjøre innkjøp!”

”Ja,” sa Marisol. ”Jeg skal gi ham beskjed. Hvor skal jeg gjøre klart til festen?”

”Ved poolen, selvsagt. Hvor ellers?”

”Jeg tror det er i ferd med å bli calima. Kanskje grotten er bedre? Der er det alltid kjølig og du slipper unna all den røde sanden. Det kommer til å bli veldig varmt i morgen.”

Iris tok en stor slurk av glasset hun hadde i hånden. Det var allerede for varmt etter hennes smak. Hvis det i tillegg ble calima – sandstorm fra Sahara – så ville det bli kvelende varmt.

Kanskje det var en god idé å holde festen i grotten? Den lå rett bak inngangsporten til eiendommen. Grotten var innredet som en privat restaurant. Den hadde både kjøkken, bar og spiseplasser til mer enn femti personer.

Det var et godt forslag, men Iris visste hva slags typer Vivian hadde invitert. Stor sett kjepphøye engelskmenn; restaurantarbeidere, timeshare-selgere og unge kvinnelige lykkesøkere. En gjeng med høytflygende selvbilde, som raskt ville bli beruset, kaste klærne og finne poolen, uansett hvor de først befant seg på eiendommen.

”Nei,” sa hun. ”Vi tar festen ved poolen.”

”Ok…” Marisol ble stående ubesluttsomt å se på Iris. Det var tydelig at hun ville noe mer, men kviet seg for å si det.

”Hva?” sa Iris.

Marisol kikket ned i bakken. Brydd. Hun trakk pusten dypt inn, før hun slapp den langsomt ut igjen.

”Penger,” sa hun.

Stemmen var lav og hun gjorde en grimase med munnen.

”Ricardo trenger ikke penger for å handle.” Iris avfeide henne.

”Han kan bare bruke Al Campo-kortet ditt.”

”Ja, jeg vet det.”

Marisol flyttet på støvsugeren. Langsomt bøyde hun seg ned, som om hun ville sjekke at ledningen var skikkelig festet, før hun kikket opp mot Iris. Forsiktig. Hun unngikk bevisst øyekontakt.

”Det er ikke de pengene,” sa hun.

”Det er lønnen vår. Både min og Ricardos. Vi har ikke fått lønn denne måneden.”

”Hvorfor ikke?”

”Vet ikke.”

”Merkelig. Du har vel skrevet timeliste og gitt den til Vivian?”

”Ja.”

”Har du snakket med ham, da?”

 ”Ja.”

 ”Hva sa han?”

”Han ble bare sint. Jeg forstod ikke hva han sa.”

”Trenger du penger nå?”

”Ja,” sa Marisol, og nikket på hodet.

Iris tømte glasset med det brune innholdet. Truet det i seg. Varmen slo mot pannen hennes. Det sved under øyelokkene. Den ubestemmelige kvalmen var tilbake. Hun hadde mest lyst til å legge seg ned på gulvet for å sove.

”Vent her,” sa hun.

Iris hadde hørt stemmen til Vivian i det fjerne. Den kom fra et eller annet sted i hagen. Med en håndbevegelse beroliget hun Marisol og forlot kjøkkenet.

Hun fortsatte gjennom en entré, ut en diger tredør, ned en bred steintrapp og ut i hagen. Der kunne hun høre Vivian snakke. Antakeligvis i telefonen. Han hadde en benk nede i hagen, under en palme, hvor han likte å sitte når han tenkte eller slappet av. Stemmen var høy og opphisset. Hun gikk mot benken.

Da Iris kom gjennom hagen, snudde Vivian seg bort, og sa lavt:

”Det er faen ikke min skyld. Men ta det med ro, jeg fikser det i morgen.”

Kjapt klappet han mobiltelefonen sammen og snudde seg mot Iris. Hun kunne se at han var irritert. Det gjorde henne usikker og nervøs. Det var aldri smart å irritere ham to ganger på samme dag.

Vivian kunne ha store humørsvingninger, og det var alltid vanskelig å vite hvordan han ville reagere på forskjellige saker. Iris hadde lært seg å legge frem ting på en positiv måte.

”Marisol er ferdig for i dag,” sa hun. ”Det er deilig å ha så god hjelp i huset.”

Vivian stirret olmt på henne.

”Hva er det nå?” sa han.

”Det er ikke akkurat kunst det hun driver med - hun vasker og rydder. Hvorfor i helvete skal jeg vite når hun er ferdig med jobben?”

”Ta det med ro! Jeg ville bare si at hun er flink. Hun gjør en god jobb for oss. Ricardo også.”

”Det finnes tusenvis som kan gjøre den jobben, og som står i kø for å få den også.”

”Men Marisol og Ricardo er til å stole på. Den slags folk finnes det ikke tusenvis av.”

”Hva er det du vil fram til?”

”Det er ikke noe…”

Iris lot setningen henge i luften. Usikker på hvordan hun skulle fortsette. Redd for en konfrontasjon så tidlig på dagen. Til slutt sa hun:

”Men jeg traff Marisol nå nettopp.”

”Og?”

”Hun har ikke fått lønn. Er det noe du er misfornøyd med?”

”Nei. Men er det så farlig - med en dag fra eller til?”

”Du pleier jo alltid å betale punktlig. Kanskje de er bortskjemt?”

”Det er deres problem!”

”Kanskje problemet er at de også stoler på deg?”

”Det bør de gjøre! Jeg betaler alltid. Det kan de i alle fall ikke klage på.”

”Hvorfor ikke nå, da?”

Vivian tok seg til hodet med begge hendene og lukket øynene. Han strøk håret bakover. Ettertenksomt. 

”Jeg har ikke vært i banken,” sa han. ”Disse folka skal ha alt i cash. Det er et jævla slit. Jeg er egentlig jævlig grei, for Ricardo har ikke engang arbeidstillatelse. Han kan bare holde kjeft!”

”Ok, jeg ville bare spørre, i tilfelle du hadde glemt det?”

”Jeg har ikke glemt det. Du kan si til Marisol at hun skal få pengene i morgen. Det får faen meg holde.”

”Jada, det går sikkert bra.”

Iris snudde og gikk opp mot huset.

”Jeg går på kjøkkenet og lager litt kaffe, om du vil ha,” ropte hun bak seg.

Vivian svarte ikke.

Iris gikk tilbake samme vei som hun var kommet. Marisol var fremdeles på kjøkkenet da hun kom tilbake. Hun hadde tatt ut alle platene fra stekeovnen, og stod å skrubbet delene.

”Han har ikke fått vært i banken,” sa Iris. ”Du får alt i morgen.”

”I morgen?”

Marisol la fra seg det hun hadde i hendene og satte seg ned på en stol.

”I morgen,” gjentok hun. ”Det sa han i går også - og dagen før.”

”Mañana, mañana, det er ikke noe vi har funnet på,” sa Iris.

Hun forsøkte å komme med en latter, men fikk det ikke til.

”Men ta det med ro! Du får pengene i morgen.”

Marisol reiste seg opp og satte platene på plass i stekeovnen.

”Det må jeg!” sa hun, og smalt døren på stekeovnen igjen. Oppgitt trampet hun ut av kjøkkenet.

Iris laget en kopp kaffe, gikk inn på kjølerommet og hentet flasken med Hennessy. Hun trengte hjelp. Med skjelvende fingre blandet hun en real kaffedoktor og gikk ut på verandaen. Lukten av tørre palmer og het asfalt hang tungt over patioen. Hun satt stille med lukkede øynene og sippet til kaffen. Snart ville formen komme tilbake.

Men før hun fant roen, braste Vivian inn på kjøkkenet.

”Faen, eller,” jamret han for seg selv. ”Hvorfor står vinduene åpne?”

Iris hørte ham gå rundt og smelle med trelemmene i et forsøk på å stenge varmen ute. Lyden av en høy, skrikende vifte fortalte at han startet airconditionen på kjøkkenet.

Hun lot kaffen rulle over tungen, og kjente tilfreds hvordan den varme, bitre smaken ga liv i kroppen. Snart ville hun  være tilbake. Normal.

”Jeg håper det er kaldere i Norge,” sa Vivian.

Han kom ut på verandaen og lukket døren etter seg.

”Store sjanser for det,” sa Iris.

”Snø?”

”Nei, nei, det er snart sommer. Men det er like store muligheter for at det er kaldt og regn, som det er sjanse for sol og sommer. Det er umulig å forutsi.”

”Akkurat nå har jeg ikke noe i mot å møte verken snømenn eller isbjørner. Det er for jævlig varmt her!”

”Marisol tror vi kommer til å få en kraftig calima, kanskje vi skal avlyse festen i morgen?”

Avlyse en fiesta? Er du syk? Jeg har aldri hørt deg ville avlyse en fest. Her i huset bruker vi enhver anledning til å feire at vi lever. Det er ikke ofte vi har en så god grunn. Du skal hjem til ditt elskede Norge. Jeg gleder meg til å møte familien din.”

”Du vet at jeg ikke har noen familie. Hvorfor maser du om det?” sa Iris.

”Kanskje jeg ønsker at du skal ha familie, akkurat som jeg kanskje ønsker at jeg hadde hatt familie i England?”

”Du har en bror?”

”Han teller ikke. Jeg snakker om ordentlig familie.”

”Man kan ikke velge familie.”

”Nei, derfor er venner viktigere. Jeg har inviterte en masse venner for at vi skal feire at du skal tilbake til hjemlandet. Vi avlyser ikke det, uansett hvor varmt det blir.

”Vi har ingen venner. Ingen ordentlige venner.”

”Gi deg! Hva med Gary og Vanessa?”

”Helt ærlig?”

”Ja.”

”To forfyllede timeshare-selgere på flukt fra virkeligheten, fullstendig uten tanke for andre enn seg selv. Grådige og umoralske!”

”Omtrent som oss, med andre ord?” Vivian lo høyt.

”Har du hørt hva det siste salgstrikset deres er?” sa Iris.

”De er selgere, de finner på smarte ting for å selge. Det er jobben deres.”

”Jeg prøver ikke å unnskylde oss, men jeg er overbevist om at selv for deg finnes det en grense.”

”Prøv meg! Hva er det de gjør som er så forferdelig?”

”Det er ikke forferdelig, bare jævla simpelt.”

”Timeshare-konseptet er bygget på at folk er idioter. Selgerne lager regnestykker som er helt idiotiske, men om folk ikke gidder å regne etter sjøl, eller å bruke fornuften, så er det deres egen feil. Og mange som kjøper er fornøyd. Ikke glem det.”

”Noen er sikkert fornøyd, men ikke alle. Og det hender noen ønsker å trekke seg under visningsrunden.”

”Det kan de vel?”

”Ja, men ikke om de møter Gary og Vanessa. De presser folk til å kjøpe.”

”Hvordan?”

”De har ansatt en sort selger.”

”Det er vel ikke noe spesielt i dag?”

Vivian himlet med øynene.

”Nei, nei, ikke hvis han hadde vært en ordinær selger. Men måten de bruker ham på, er smakløs.”

”Hva er det som er så jævelig? Spytt ut! Jeg vil høre hva denne forbrytelsen er.”

”Du vet jo hvordan slike visninger av timeshare-leiligheter foregår?” sa Iris.

”Ja, jeg synes det er bra. Hvis det er hvordan de overvåker de nye, potensielle kundene som kommer, du mener? Folk skulle visst at de ble studert med overvåkningskameraer, og hvis det er ett par hvor damen er ung og pen, så får de utdelt en litt tjukkfallen kvinnelig selger – eller omvendt. Sånn at ingen ikke skal føle noen konkurranse fra selgeren. Jeg synes det er snedig. Det er rett og slett godt salgsarbeide. Og morsomt!”

”Ja, men Gary og Vanessa går mye lenger. Hvis de merker at et salg er i ferd med å gå i oppløsning, så sender de en melding, slik at de blir oppringt på telefon. De unnskylder seg, og sier at de har fått et annet oppdrag, må gå, og at en ny selger vil overta.”

”Det er ikke uvanlig.”

”Nei, men det er her den sorte selgeren kommer inn. Han overtar salget, og når kundene sier at de ikke er interessert, så angriper ham dem. Han sier:

”Ok, jeg skjønner hvorfor dere ikke vil kjøpe. Det er meg, ikke sant? Det er bare fordi jeg er neger, ikke sant?” 

De presser folk, truer med rasisme, det er ganske ekkelt.”

”Ekkelt? Det er faen meg genialt. Jeg er stolt av å ha sånne venner. De må selge – og de sørger for at de gjør det. Har du glemt hvordan du hadde det da vi møttes? Du var kanskje den dårligste timeshare-selgeren som noen gang hadde jobbet på Anfi del Mar. Du klarte ikke å selge en eneste leilighet, gjorde du vel?”

”Nei.”

”Du var den vakreste og hyggeligste av alle som jobbet der, men du klarte aldri å selge noe som helst. Den eneste måten du kan overleve på, er å selge deg selv.”

”Ikke kall meg ei hore!” sa Iris.

”Jeg mente det ikke bokstavlig. Du kunne jobbet i en bar, selvfølgelig, men rik hadde du ikke blitt. Er du ikke glad for å være sammen med meg? Bor du ikke bra nok? Får du ikke nok penger?”

”Jo, jo…”

”Vil du heller rydde bord på Las Canteras?”

”Nei, selvfølgelig ikke.”

”Så hold kjeft, og ikke prat dritt om mine venner,” sa Vivian.

Han tok tak i hestehalen hennes og vred ansiktet opp mot sitt. Brått og brutalt.

”Are you cool?” sa han.

 Fortsettelse neste uke: Den tidligere rockestjernen Tim Cox er ute av fengsel, og forkler seg med parykk for ikke å bli gjenkjent i London.