Gran Canaria – Tre dager i helvete. Kapittel 8

Den røde Mercedesen

Corte Inglés er et av de største varehusene i Las Palmas. To bygninger, på hver side av den travle firefeltsgaten Mesa y López, med flust av parkeringsplasser i kjelleren.

Varehuset har alt du trenger, så lenge du ikke behøver å tenke på hva det koster. Et stormagasin for velstående kanariere og utlendinger med lommene fulle av kredittkort.

Ricardo kom ut av den ene svale bygningen, og ble stående på fortauet. Larmen fra den passerende trafikken var øredøvende etter en time med dempet bakgrunnsmusikk og servile ekspeditører.

Kroppen forsvarte seg mot den plutselige varmen og begynte øyeblikkelig å svette. Han strevet med fem fulle bæreposer, men manglet fremdeles et par ting på listen han hadde fått av Marisol.

Butikkene som hadde varene han trengte, lå alle i bygningen på den andre siden.

Han skulle til å krysse gaten da han fikk øye på en rød Mercedes som stod parkert litt lengre nede i gaten. Hjertet gjorde et hopp hver gang han oppdaget en rød Mercedes.

Det fantes ikke så mange av dem i Las Palmas, det visste han. Sjansene for at det kunne være bilen til Don Pablo var stor. Ricardo gikk noen skritt fremover, inntil bygningen, slik at vinkelen mot bilen ble bedre.

Noen meter fra den stoppet han og lot som om han kikket på noe i utstillingsvinduet rett fremfor seg. Fra refleksen i vinduet kunne han konstantere at det var Don Pablo som satt bak rattet.

Ricardo avskydde Don Pablo. Vannrettigheter hadde gjort familien rik, og fincaen han bodde på var stor og velutstyrt. Don Pablo hadde aldri slitt for å tjene penger.

Og akkurat som så mange andre som har kommet lett til det, var han hensynløs, selvopptatt og lite ydmyk ovenfor den flaksen livet hadde utstyrt ham med. Han så på seg selv som overlegen de fleste andre, snakket høyt og brautende, og var overbevist om at han fortjente den rikdommen han hadde arvet.

Don Pablos finca strakte seg gjennom barrancoen og langt inn i fjellene. Høyt oppe, på nesten femten hundre meter over havet, fantes det en naturlig vannkilde som ga godt med vann, året rundt.

Kilden hadde vært familiens gull i århundrer. De hadde bygget estanquer – vannreservoarer og forsynt naboer med vann.

Gjennom generasjoner hadde nabohjelp gradvis blitt til forretningsvirksomhet, og siden tidlig på 1900-tallet hadde fincaen utelukkende vært et vannselskap.

Vann er essensielt på Gran Canaria. Øya er plassert på Afrikas kontinentalsokkel og klimaet er varmt, trehundreogsekstifem dager i året.

Men det er stor forskjell på nord- og sørsiden. Nordsiden er subtropisk, grønn og frodig, mens sørsiden er gold og tørr, nesten som en ørken. På sørsiden kan ingenting – vegetasjon, dyr eller mennesker – overleve uten vann. Selv insekter og firfisler bukker under for solen om de ikke har tilgang på veske.

Slik har ikke klimaet alltid vært. Da spanjolene erobret Kanariøyene fra Guanchene – urbefolkningen – på 1400-tallet, var hele Gran Canaria grønn og frodig. Men erobringen ble en blodig, langvarig og kostbar foreteelse for spanjolene, og for å finansiere krigen satte de i gang med sukkerproduksjon.

For å lage sukker trengs det varme og for å lage varme trengs det brensel.

Uten å ane konsekvensene, hugg spanjolene ned store deler av skogen på Gran Canarias sør og øst side, og med det forandret de for alltid øyas klima.

I dag har denne delen av øya sol nesten året rundt og er derfor perfekt, ikke bare for solhungrige turister, men også for jordbruk. Poteter gror tre ganger i året, og tomater og mange andre grønnsaker gror kontinuerlig - så sant de har tilgang på vann.

Den som eier vann er konge i sitt område, og bestemmer, bokstavlig talt, over liv og død.

Men hvorfor var han i Las Palmas nå? Det stemte ikke med den researchen Ricardo hadde foretatt. Don Pablo skulle dit i morgen, men ikke i dag. Hadde han skiftet planer uten at Ricardo fått greie på det?

Don Pablo forlot sjelden fincaen i Agüimes. Den var diger, og om han ikke ønsket det, var det ikke nødvendig å forlate gården.

Ricardo hadde brukt mye tid på å finne ut av Don Pablos rutiner og arrangementer. Derfor var det skuffende at han ikke visste at Don Pablo hadde tenkt seg til Las Palmas denne dagen.

Han stod og forbannet djevelen i den røde Mercedesen, da en hvit stasjonsvogn stoppet langs siden av bilen og sperret for utsikten. Først trodde han det bare var en bil som stanset på grunn av trafikken, men da han oppdaget at Don Pablo kom ut av sin bil, forstod han at bilen hadde stoppet for å plukke opp vannkongen.

Don Pablo åpnet bagasjerommet på Mercedesen og løftet ut en stor, flat koffert. Deretter kikket han seg forsiktig rundt før han åpnet bakluken på den hvite bilen og stappet inn den spesielle kofferten.

Da det var gjort, smalt han igjen lokket og hoppet inn i den ventende bilen. Før Ricardo klarte å se hvem sjåføren var, satte bilen seg i bevegelse og svingte til høyre på det første hjørnet.

Ricardo løp etter så fort han kunne med bæreposene ristende i armene. Da han nådde hjørnet, var det så vidt han kunne se den hvite bilen forsvinne i det fjerne.

Han bannet høylytt uten å bry seg om at folk stirret på ham. Hvor i helvete var det Don Pablo hadde tenkt seg, og hvorfor var han i Las Palmas nå?

Fortsettelse neste uke: Griskhet, umoral og elendighet

Klikk her for å lese tidligere kapitler