Støy på landet med pønkpioneren Sverre Knudsen

Vi snakker om Sverre Knudsen, mannen som spilte løkkefotball med The Clash-medlemmene i London i 1979, ga ut den ikoniske LP-en Materialtretthet med The Aller Værste! i 1980, og hadde flere fingre i spill under oppbyggingen av det norske pønkmiljøet.

Første plate på åtte år

Nå har han spilt, sunget, samplet og mikset sammen sin første soloplate siden 2009, i et hus han mer eller mindre egenhendig har bygd i en turistfri liten landsby høyt oppe i fjellene på Gran Canaria.

– Det aller meste har jeg gjort på Gran Canaria, ja, sier Knudsen til Canariajournalen.

– Hvorfor akkurat på Gran Canaria?

– Her har jeg funnet meg en fredelig liten plett hvor jeg får konsentrert meg. Jeg liker veldig godt å bo et sted som gjør det lett for meg å jobbe. Og etter hvert har dette blitt det suverent beste stedet å jobbe. Og leve.

Platen heter Vi, og lanseres 8. september. En singel, Kløen i blodet, ble sluppet på Spotify og Soundcloud 24. august.

Pop og støy

– Hva slags musikk blir det i slike omgivelser?

– Det er moderne, elektronisk pop med et klart islag av støy. Jeg har alltid vært fascinert av blandingen av pop og støy. Noen vil kanskje kalle det Avant Garde-pop. 

Knudsens første favorittband var Roxy Music, hvor Bryan Ferry og Brian Eno var en utmerket pop/støy-duo, forteller han. 

– Så kom pønken, og mye av den var popmusikk som ble spilt på en støyende måte. I popens historie har det å blande pop og støy alltid vært en tradisjon.

Da mener jeg ikke bare vanlig støy, men musikk, lyder og arrangementer som går i den retningen, som er litt råere i uttrykket, og bringer en form for diskre ubalanse inn i det fengende. 

Den største forskjellen fra musikken Knudsen har laget før, er at rocken er ganske fraværende, sier han. 

– Du merker sikkert elementer av det, men det er lite rockete. 

Gjør nesten alt selv

For første gang gjør Sverre Knudsen selv all produksjon av platen, selv om Lasse Marhaug er medprodusent og har bidratt med støy, og han spiller selv alle vanlige instrumenter som er spilt inn. 

– Det er mye digital manipulering på plata. Jeg har holdt på i to år med den, og mye av tiden har jeg brukt til å lære meg elektroniske verktøy, og høre på ny musikk.

Bokutgivelse var startskuddet

Knudsen fikk tenning på lage ny musikk etter at han ga ut den selvbiografiske boka Sverre Knudsen, 1979 i 2015.

– Jeg begynte på denne skiva rett etter at boka kom ut, og tenkte at nå skal jeg lage den skiva jeg lenge har lurt på å lage.

Det er den første gangen han har laget en plate ved å jobbe kontinuerlig til han kommer til et nytt sted, som han uttrykker det.

– Før var det å bestemme et tidspunkt, ta med seg de ideene jeg hadde, skrive ut noen låter, og gå i studio for å spille det inn kjapt.

Noe av driven i det var at ting skulle skje kjapt og intenst.

Denne gangen var jeg veldig innstilt på å komme meg til et nytt sted, musikalsk og produksjonsmessig, og visste at jeg måtte bruke mye tid på å komme meg dit. Inn i en ny musikalsk verden, ganske enkelt.

Et vi i forandring

– Hvordan kom du frem til tittelen på plata?

– Det er flere låter som omhandler et vi. Jeg føler at vi lever i en tid hvor begrepet vi er i stor forandring, hvem vi er.

– Har du et budskap du vil ha frem?

– Jeg har jo ett og annet å si, men budskap høres litt for bastant ut. Hadde jeg hatt et budskap, hadde jeg kanskje blitt politiker eller predikant.

Noen av tekstene er veldig politisk tydelige, og andre er mer poetisk pakket inn. Alt er for så vidt en form for poesi, men noe er mer rett frem.  

Poesi, enten det er med eller uten musikk, handler om å formidle følelser, tanker og erkjennelser som ikke lar seg formidle med daglig språk, mener Knudsen. Dette fordi det går videre ut over språket som vi bruker til å skrive hverdagslige ting.

– Det er å si noe som ikke er absolutt forklarlig eller binært, som skaper anelser og følelser mer enn å komme med entydige forslag.

Dro på pakketurer til Kanariøyene

La oss spole båndet noen år tilbake i tid. Vi er på slutten av 1990-tallet, lenge etter pønkens storhetstid, og Sverre Knudsen har begynt å reise på pakketurer til Gran Canaria. Flere turer hver vinter, og bare billige restplasser.

– Jeg reiste dit fordi det var billig og fordi det var den korteste veien til et så bra klima. Jeg har reist til både Gran Canaria, Fuerteventura, Lanzarote og Tenerife, forteller han.

Grunnen til at han begynte å reise til Kanariøyene, var at han opplevde vintrene som mer og mer slitsomme.

 – Jeg elsker snø, og kulde er greit nok, men kulde med sørpe og regn er ikke noe for meg.

Ville ha egen bolig på Gran Canaria

Etter en tid i pakketurtrafikk, begynte han å tenke på å skaffe seg et eget sted på Kanariøyene, og fant ut at Gran Canaria var mest spennende.

– Mye på grunn av byen Las Palmas, som jeg liker veldig godt. Og så noe jeg skjønte bare litt av da, nemlig at det er en enestående variasjon av eksepsjonell natur, vegetasjon og klima.

Knudsen fant ut at han skulle ta en ny tur og lete etter et sted å kjøpe, og spurte noen venner som hadde bodd på Gran Canaria om hvor det var greit å bo. Rådet han fikk, var å sjekke boliger i Agüimes-området.

Fant drømmestedet første dag

For Sverre Knudsen kan veien fra tanke til handling være kort. Han bestilte flyreise til Gran Canaria, ordnet med leiebil og leide seg inn på et emblematisk hotell i Agüimes for å bruke tiden på å lete etter bolig.

Allerede den første dagen kjørte han på kronglete, smale veier oppover i fjellene, og kom snart til en liten landsby der han ikke kom videre langs hovedveien, slik han hadde planlagt.

En lastebil hadde fått motorstopp og sperret hele veibanen.

Knudsen kjørte et lite stykke tilbake og svingte inn i landsbyen.

– Det var helt tilfeldig at jeg stoppet, og jeg gikk rundt i landsbyen en stund før jeg kjørte tilbake. Jeg likte det jeg så.

Returnerte neste dag

Samme dag fikk han kontakt med en mann fra England som jobbet som eiendomsmegler og selv snart skulle flytte til den samme landsbyen.

Han anbefalte Knudsen å gjøre det samme, og ville hjelpe ham med å finne en bolig.

Dagen etter kjørte Knudsen tilbake til landsbyen alene. Da traff han en engelsk kvinne som var gift med en kanarisk mann fra landsbyen, og ble vist rundt.

Kronglete start

Etter å ha tittet på noen hus, fant Knudsen et riktig gammelt et som han likte, selv om det var nødvendig å bygge på en etasje for å få det stort nok.

En kjøpsavtale ble inngått, og Knudsen betalte 2.000 euro i depositum. Alt det nødvendige ble ordnet med advokat, megler, arkitekt og byggetegninger fra et stort byggefirma.

To dager før overtakelsen fikk han en stygg overraskelse.

– Ved et innfall tok jeg kontakt med en arkitekt og viste frem alle papirene på huset. Da fikk jeg greie på at det er absolutt forbudt å bygge på en etasje på det huset jeg skulle kjøpe. Det var superforbudt.

Knudsen hadde ikke noe annet valg enn å annullerte salget, og tapte depositumet. Han prøvde først å få tilbake pengene, men skjønte snart at det var håpløst.

Endte opp med en ruin

Knudsen bosatte seg en tid i landsbyen hos en finsk familie mens han så på flere andre alternativer som viste seg å være umulig å kjøpe av praktiske årsaker, som manglende skjøte eller uenige arvinger.

– Det gikk et helt år, men jeg hadde bestemt meg for å bo der og ga ikke opp, forteller han.

Til slutt kom han over et bitte lite hus, en ruin, som var dekket av stein og grus etter ras, og med en bratt tomt foran.

Han fikk vite at det var mulig å få byggetillatelse for et nytt hus på tomten, hvis det ble aktuelt.

– Jeg kjøper det, hvor mye skal du ha? sa Knudsen.

Det gikk bare to uker før kjøpet var gjennomført.

– Alt gikk greit, selv om det ble gjort privat. Jeg stolte på selgeren.

Byggeleder Knudsen

Etter at kjøpet var i boks, begynte han umiddelbart å grave frem huset.

Alle takbjelkene viste seg å være i orden og av eukalyptustre som Knudsen behandlet med olivenolje, før han la på nytt tak.

Allerede før han var ferdig med å pusse opp huset, dukket tanken på å bygge et nytt og større hus opp.

Arkitekt ble kontaktet, hus ble tegnet og byggetillatelse ble etter hvert ordnet.

Knudsen leide inn arbeidskraft, brettet opp ermene og satte i gang prosjektet med seg selv som byggeleder.

– Jeg syns det var så gøy å pusse opp og mure og bygge, men jeg var mest tilrettelegger og byggeleder. Fra fem til tolv var jeg forfatter og oversetter, og fra ett til sju var jeg byggeleder.

Knudsen syns erfaringen som plateprodusent kom godt med.

– Jeg kunne ikke noe om husbygging, men jeg skjønte intuitivt hvordan jeg skulle gå fram, akkurat som å produsere en plate. Det første jeg gjorde var å skaffe meg en fikser som snakket spansk og kunne ordne med saker og ting.

Tre års byggetid

Det tok tre-fire år med over 20 forskjellige arbeidsfolk før huset sto klart. Både spanjoler, tyskere, flere søramerikanere, to latviere, flere finner og en russer var involvert i byggeprosessen.

Underveis fikk han trøbbel med noen av arbeiderne. En av dem ble dypt deprimert og kunne knapt jobbe, en annen var sterkt alkoholisert og møtte opp med lammelser i halve kroppen en dag. Han ville likevel fortsette.

– Da lot jeg ham jobbe for halv lønn. Men det var ingen god løsning. Med bare en arm får man ikke gjort mye. Han ble heldigvis snart bra.

Spurte seg for

– Jeg gikk rundt og spurte folk som hadde greie på slikt om byggeteknikker og hvordan ting skulle gjøres. Overraskende mange av rådene jeg fikk var basert på bruk av syntetiske binde-, tette- og festemidler, så jeg måtte bare bruke sunn fornuft.

Da han ville drenere rundt huset, fant han ut at det var noe nytt for de fleste. Men han gjorde det, og både ”ruinen” og det nye huset er tørt året rundt.

– Det regner jo ganske sjeldent her nede, men når det først regner, siver det ikke umiddelbart ned i bakken, men flyter oppå. Så jeg angrer ikke på at jeg lagde drenering. Flere ganger måtte jeg improvisere løsninger som sikkert aldri er prøvd før, men det gikk bra til slutt.

Mange byggekrav

Knudsen forteller at han betalte 55.000 euro for husruinen og tomten, og brukte opp mot 200.000 euro på byggingen.

Vinduer og dører ble kjøpt fra Tyskland, resten av byggematerialene og innredningen lokalt.

– I og med at det ligger i en landsby med gammel bebyggelse i tradisjonell, kanarisk stil, var det strenge krav til utforming og materialer som måtte følges.

Frittstående hus skal blant annet være i én etasje, hus i rekke kan ha to etasjer, og det må være i mur, hvitt utvendig, med skråtak og rød takstein.

Middag på baren hver fredag

Nå har han bodd i huset i over sju år, har innredet hjemmestudio, og har funnet seg godt til rette i landsbyen. Han forteller at han var veldig innstilt på å finne sin plass da han kom dit.

– Jeg er en ganske sær type som liker å jobber for meg selv, men jeg prøver å være hyggelig mot alle og holde meg inne med lokalbefolkningen.

En gang i uken spiser jeg på den lokale baren, hvor jeg har en avtale med bareieren på fredager klokken sju om kvelden. Han lager de herligste retter.

Én soltime hver dag

Knudsen har lært seg å sette stor pris på solen etter at han flyttet til Gran Canaria.

– Jeg er jo gammel pønkrocker, og hadde aldri hadde vært mye i sol, knapt vært brun, holdt meg i skyggen og gikk med skyggelue.

Da jeg begynte å bygge hus på Gran Canaria og jobbet utendørs i noen år, merket jeg at jeg måtte begynne med solkrem for å unngå å bli brent. Etter hvert som jeg fikk farge merka jeg at sola gjorde meg godt. Nå vil jeg helst ha en time om dagen da jeg bare ligger i sola.

Fakta om Sverre Knudsen

Født 22. november 1955 på Haugenstua i Oslo. Forfatter og musiker.

Har jobbet med teater, fjernsyn, reklame og digitale medier. Han har brukt pseudonymet Freddi Fiord, særlig som musikkprodusent for blant annet The Aller Værste! og Wannskrækk/DumDum Boys.

Band: The Aller Værste! (TAV!), Løver og Tigre og The Beste.

Utgivelser, musikk: Fem album og tre singler. Fikk Spellemannprisen for Materialtretthet med TAV!, 1980. Hans første soloalbum, La det brenne, ble utgitt i 2009.

Debuterte som forfatter med romanen Strålende nederlag i 1989. Den siste utgaven er hans 27. bok og heter Sverre Knudsen, 1979 (2015).

Har skrevet teater og TV-dramatikk, blant annet for Det tredje tegnet (NRK 2002), barne-tv og har vært dialogforfatter for Hotel Cæsar i mange år.

Oversatt over 50 skjønnlitterære bøker, blant annet Bukowski, William S. Burroughs, Niall Griffiths, Nick Cave, Douglas Adams, Edgar Rice Burrough og Rudyard Kipling.

Andre jobber: Pikkolo, vaktmester, distribusjonsleder, konsulent for forlag og film, tømrer, stuer, lærer, sjåfør, vognfører i Oslo Sporveier, ekspeditør, dokumentasjonsforfatter i Norsk Data, tekstforfatter i JBR Reklamebyrå og Filadelfia Reklamebyrå og multimediautvikler.

Var med å starte det digitale kommunikasjonsbyrået never.no i 1999, hvor han var kreativ leder til 2001. Ble igjen forfatter og dramatiker på heltid fra 2002.

Deltok i tv-serien Punx (2016) om norsk pønk, new wave, hardcore og postpønk på NRK.