Hyllet norsk forfatter bergtatt på Gran Canaria

I disse dager lanserer Oktober Forlag Lars Ramslies nye bok, ”Liten Fugl. Mors bok. Sangen om skogen og kornet”, den første i en kvartett.

Boka ble i stor grad til i en hule på Gran Canaria, et faktum som får stor oppmerksomhet i pressen.

Ti år er gått siden ”en av de tydeligste unge stemmene i norsk litteratur”, som Store Norske Leksikon beskriver ham, ga ut sin forrige bok, kritikerroste ”Uglybugly”.

Nå har den unge stemmen blitt voksen. Lars Ramslie fylte 40 år 15. februar.

Bodde i hus, skrev i hule

Det var tilfeldigheter som førte Ramslie til Gran Canaria for å skrive sin nye bok. Selv om den ble skrevet i en hule, har han slett ikke bodd et primitivt huleliv.

– Jeg bodde i et sommerhus på Nesodden i 2011, og var forespeilet en vinter uten innlagt vann. En venn tilbød meg å leie et hus han har på Gran Canaria, og det slo jeg til på, sier han til Canariajournalen.no.

Turistfri landsby

Den høyst urbane forfatterens reise til Gran Canaria ble gjort høsten 2011.

Ikke til Arguineguín, Puerto Rico eller noen av de andre turiststedene i sør der nordmenn flokker seg, men til en bitteliten fjellandsby med landbruk og tradisjonell, kanarisk arkitektur hvor turister bare sjelden, og høyst tilfeldig, ramler innom.

Vel på plass muret han seg ikke inne i huset for å få ro til å jobbe med romanen, som forfattermyten vil tilsi, men menget seg i stedet fort med lokalbefolkningen, som til 98 prosent består av kanariere.

Rause og gjestfrie

Ramslie ble fullstendig overrumplet av bygdefolkets raushet.

– Når du sitter på landsbygda som en fremmed utenfra, er det ikke gitt at du får kontakt med menneskene som bor der, det var jeg forberedt på, men jeg ble møtt med en gjennomgående raushet og gjestfrihet som overveldet meg.

– Jeg har truffet så mange fine folk, og har fått stor sans for kanariernes væremåte og kultur, sier han.

Ramslie hadde vært på Gran Canaria tidligere, korte opphold gjennom 20 år hos sin mor i Arguineguín. Et lengre opphold på én og en halv måned rundt julen i 1999.

– Jeg opplevde ikke det oppholdet som noe stort kulturskifte i forhold til Norge. Det var et ikke-kanarisk opphold i et basseng av nordmenn, hvilket kan være helt fint, det også, men veldig forskjellig fra å bo med kanariere.

Livet lever

Et øyeblikk da det slo inn over Ramslie hvordan det var å leve i den kanariske landsbyen, var da han oppsøkte landsbylegen etter et halvt år. 

– Hun spurte meg bare hvordan det var å bo der, og da begynte jeg å gråte, for jeg kjente at det var så fint, så fantastisk. Det var aldri meningen å bli der så lenge, men livet lever, og det har vært veldig fint.

Levde lavbudsjettliv

Ramslie dro til Gran Canaria med et lite arbeidsstipend og et undervisningshonorar i lommene, og har levd spartansk på øya. Det lave prisnivået og muligheten til å leve billig var en del av øyas tiltrekning.

– Jeg har jobbet så lenge og dedikert med bøkene, og det blir ikke mye inntekter av det mens du holder på. Da blir det litt stramt. Du kan si at jeg har levd på grensen til boms.

Ramslie fikk delta i bygdekollektivet, hvor folk hjelper hverandre med forskjellige ting. Til gjengjeld fikk han måltider, egg, poteter og slikt som takk for hjelpen.

– Alle bidrar på sin måte. For meg har det blitt mye lemping av stein og slikt.

Lokalkurs i spansk

Nordmannen ble kjent med kanariere i alle aldre under oppholdet.

Spanskkunnskapene var minimale da han kom. Nå har den tette kontakten med en lokalbefolkning som stort sett bare snakker en kanarisk dialekt, gjort ham i stand til å føre dialoger på spansk.

Uten alt for mange misforståelser.

Livsglede i motgang

Ramslie ble under oppholdet særlig imponert over hvordan de unge kanarierne takler hverdagen under krisen.

Arbeidsledigheten blant mennesker under 25 år er oppe i 60 prosent på Kanariøyene, krisen har vart lenge, og det er lite offentlig støtte å få.

– Mange unge har det jævlig hardt nå, ting er jevnt over tøft. Det er en understrøm av tristhet og melankoli, men jeg ble slått av livsbejaenheten, hvordan de unge lever og overlever en av de største økonomiske krisene i moderne tid. Det gjorde sterkt inntrykk.

– De unge sørger for å komme sammen, lager fester og middager, slår sammen det de har og gjør det beste ut av det. Penger betyr mindre hvis du lever kollektivt. Når de tar bilder av hverandre sier de crisis (krise) i stedet for cheese, det sier en hel del om galgenhumoren.

Hulekontor

Huleskrivingen startet med at det ble en del byggevirksomhet i huset der han bodde. Ramslie tok med seg sin bærbare datamaskin og oppsøkte en hule i nærheten, tidligere brukt som kornlager av urbefolkningen, for å få mer ro.

Der fant han seg godt til rette.

– Det meste av den boka som blir gitt ut nå er skrevet i hulen, forteller han.

Folkemylder

Hulekontoret ble heller ikke noen eremittilværelse. Hulene har i de siste par årene blitt mer kjent for sin arkeologiske betydning, og det ramlet rett som det var folk innom mens Ramslie satt der og skrev.

– Det kunne komme store grupper med turgåere fra forskjellige land, grotteforskere, arkeologer, skoleklasser, et italiensk tv-team, eller tilfeldige nysgjerrige. Hulene er slik at du ikke hører at det kommer noen før de står rett foran deg og tråkker på sekken din.

– Men det var helt greit, det forstyrret meg egentlig ikke noe særlig.

Skjærsildøya Gran Canaria

Ramslie prater om at Gran Canaria er en smeltedigel der lav skatt tiltrekker seg store utenlandske interesser, et paradis for små og store lykkejegere.

Han ser ikke noe galt i at folk prøver å få til noe. Forfatteren peker imidlertid på at perspektivet til noen av lykkejegerne er hvor mye de kan dra ut, mer enn hva de legger igjen.

– Det gjelder i mindre skala på bygda også. Alle har ulike motiv. For meg er øya tvetydig, nesten som et skjærsildsted – det du kommer med og vil realisere, er det du får.

Las Vegas og geitebønder

Ramslie viser til at du kan være en del av omgivelsene, og leve et autentisk liv, eller være i de norske koloniene. Begge deler har sine sider. Øya har mange fasetter.

Det er mange historier om mennesker som kommer hit for å erobre, og så har de selv blitt erobret.

– Det er helt greit med Las Vegas i sør, og det er greit med naboene i bygda med sine geiter, høner og åkerlapper også. For meg er det siste 1000 ganger mer spennende å ha innblikk i.

– Jeg har ikke levd som en kanarier, men føler meg privilegert over å ha kontakten.

Kommer aldri til bunns

Forfatteren har ingen illusjoner om at han noen gang skal forstå den kanariske livskulturen til bunns, ingen forventning om totalitet.

– Det grenser til rasisme å tro at du forstår en annen kultur helt ut. Det vil alltid være noe i den andre som unnslipper, dype kulturelle forskjeller i tenkesett og væremåte. Jeg er annerledes, det er ikke alt jeg kan eller vil forstå, og det er helt greit.

– Hele tiden vil det være misforståelser, både positive og negative.

Han understreker at ting du tar for gitt kan bli opplevd helt annerledes. Det har han selv opplevd, selv med de menneskene han er kommet nært innpå. Nære venner som plutselig reagerer sterkt på noe, eller at han selv reagerer sterkt på noe.

– Det har vært smådisputter og krangler, for eksempel om bilkjøring og alkohol, som ikke er noe stort tabu blant lokalbefolkningen på Gran Canaria. For meg er det utenkelig, og det sier jeg ifra om. Jeg prøver å unngå situasjoner der det blir slik.

Mange likhetspunkter

Ramslie synes at nordmenns holdning til kanariere ofte kan være skuffende.

Han poengterer at det er mange fellestrekk mellom utviklingen på Kanariøyene og i Norge de siste 30 årene, selv om den politiske bakgrunnen er svært forskjellig.

– Norge har oljeeventyret, og Kanariøyene har turisteventyret. Likhetene er mange både i kultur og levevis. Jeg tar også meg selv i å ha stereotype oppfatninger om hvordan kanarierne løser ting i praksis, for eksempel.

Verdensborgere fra landsbygda

Forfatteren forteller om noe en god venn, som er oppvokst i landsbyen på Gran Canaria, sa til ham, at her kan du gjøre hva du vil, men alle vet om det. At landsbyboerne er kosmopolitter.

Ramslie har opplevd å snakke med en geitebonde som han innbilte seg aldri hadde vært utenfor øya. Det viser seg at han har vært i Venezia og i Tyskland, og har bodd i Italia. Andre landsbyboere snakket om at Oslo er en drittby, mens Bergen er fin. En snakket trøndersk, og var hjemme i bygda på snarvisitt fra Norge.

– De er kanskje mer kosmopolitter enn vi som bor i Oslo. Her kommer vi, opplyste nordmenn som vi er, og skal sitte sammen med ignorante bondetyper, og så viser det seg at vi kan mindre om den lille øya de bor på enn det de kan om Norge.

Kunnskapsløse nordmenn

– Ironien ligger i at Gran Canaria er det reisemålet flest nordmenn reiser til, og det stedet hvor det oppholder seg flest nordmenn utenfor Norge, og så vet vi ingen ting om folket som bor her. Vi ser dem bare som servitører og ryddegutter, som tjenestefolk.

Ramslie peker gjerne på seg selv. Han, forfatteren fra Norge, husker bare navnet på en eneste kanarisk forfatter. Det vil han prøve å rette på. Han har fått leselister av folk i landsbyen, og har en stabel bøker med seg til Norge.

– Jeg kom hit med forestillinger om hvordan det skulle være. Det viktigste jeg har lært under oppholdet er ikke å være så redd.

– Vi kan se på kanarierne som sneversynte, overtroiske, og strengt katolske. Det viser seg at de har et vidt normalitetsbegrep som inneholder mye.

Ingen blir utstøtt

Han trekker fram et eksempel der landsbyens notoriske tyver og narkomane kan stå midt på torget og være i sentrum av begivenhetene under festiviteter.

– De er sønner og døtre av landsbyen, til tross for alle problemene de steller til og all sladderen som går om dem. Her har vi nordmenn jævlig mye å lære.

Mors Bok

Fra vaskeseddelen til ”Liten Fugl. Mors bok. Sangen om skogen og kornet”:

”I en seng på et sykehus i byen ligger en lemlestet kropp. Hit kommer mor på jevnlig visitt, for å sitte ved sengen til den skadde jenta, som var elev på skolen der mor jobber. Ramslie skriver fram et rikt portrett av en kontrollert og fornuftsstyrt kvinne som i glimt lar seg åpne mot en annen virkelighet. Fortellingen om hva som hendte mellom mor og jenta er urovekkende og dragende, og bærer i seg mystiske og overskridende elementer knyttet til natur, vekst og ritualer. Liten fugl. Mors bok. Sangen om skogen og kornet er del av et større verk”

Les Dagbladets anmeldelse av boka

Lars Ramslie ble født i Tønsberg i 1974.