Lykkesmeden Bjørn Lyng

Dette intervjuet ble gjennomført 5. januar 2005 i Bjørn Lyngs hjem i en toppleilighet i feriekomplekset Anfi del Mar på Gran Canaria, og i hans egen bedrift Lyng Energy i Arinaga samme dag.

Et år og ni måneder senere gikk han bort.

Bjørn Lyng er mannen som står bak de gedigne feriesentrene Anfi del Mar og Anfi Tauro sør på Gran Canaria.

Men den iderike gründeren, industrimannen og oppfinneren rakk å gjennomføre utrolig mye mer i løpet av sitt 81 år lange liv. 

Skapte sin egen karriere

14 år gammel startet Bjørn Lyng sin egen smie og ansatte kameratene som arbeidskraft.

Senere startet han rundt 20 industribedrifter i tillegg til feriesentrene. Du kan trygt si at han var både sin egen og andres lykkes smed.

– Ja, du store all verden! sier Bjørn Lyng med et smil. – Jeg er absolutt selfmade, har jobbet som en hest hele mitt liv, og det gjør jeg fortsatt.

Som for å understreke ordene vrinsker mobiltelefonen høylytt i det han avslutter setningen.

Vrinsket betyr at han har fått en ny melding, for øvrig en av flere i løpet av samtalen. Den ustoppelige gamle smeden har fortsatt mange jern i ilden.

Formet av fattigdommen

Bjørn Lyng sitter avslappet tilbakelent i en lekker toppleilighet i feriesenteret Anfi del Mar på Gran Canaria, som han eier og har sin faste bopel i.

Velkledd på en ledig måte i lys brun dressjakke, skjorte som er åpen i halsen. Blikket er klart og direkte.

Om et par timer skal han av gårde, må i gang med dagens arbeid på verkstedet like sørøst for Las Palmas.

– Smed, industrileder, hotellbygger, kunstner, kjendismilliardær – hvem er du egentlig, Bjørn Lyng?

– Det skulle jeg gjerne vite selv. Jeg er vel en ganske alminnelig mann som er vokst opp på landet i en tid da fattigdommen grein mot deg over alt, og mange higet etter utdannelse.

Du må huske på at før krigen var Norge et av verdens fattigste land. Blant de mange som sto uten arbeid var håpløsheten stor.

Det er nok noe som har formet meg. Jeg har følt en forpliktelse til det området jeg har vokst opp i.

Han prater i et rolig tempo med dempet stemme, ofte med hendene samlet foran haken.

Rett som det er tar han små pauser, ser ut i luften, lar tankene forme seg før setningene igjen flyter ut i rommet, velformulerte og innholdsrike.

Ingen tvil om at det er skarpe tanker som formes inne i hodet til denne selvlærte metallurgen og oppfinneren.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg blir glad når jeg kan gjøre andre mennesker glade. Det er en stor lykke. Og når tingene klaffer.

Jeg blir også glad av å føle meg frisk og opplagt når jeg står opp om morgenen og vet at jeg har noe å se frem til i løpet av dagen.

Rikere enn de fleste

Blant nordmenn flest var han nok mest kjent for sine gigantiske og eksklusive feriesenter Anfi del Mar og Anfi Tauro på Gran Canaria.

Det er disse som gjorde ham til ”kjendismilliardæren” i norske medier.

– Er du virkelig så rik?

– Det spørs hva du mener med rik. Jeg er svært rik på erfaringer. Rik på penger er jeg når jeg har mer enn nok til å dekke dagens behov, en anstendig bolig og en ålreit bil, pluss en liten bankkonto i reserve. Om du regner sammen verdien på alt jeg eier, er jeg nok milliardær. Mitt eierskap i Anfi-anleggene er jo mye verdt. Men milliardær på penger er jeg ikke.

Vann til verden

De siste leveårene var det vann og vind som opptok industrimannen Lyngs tanker mest.

– Vannproduksjon kommer til å bli det absolutt største jeg har satt i gang. Ferskvann må da være verden største marked?

Setningen er formet som et spørsmål. Når Bjørn Lyng uttaler den på lett utvannet nordtrøndersk, høres det mer ut som en konstatering.

Han er en meget bestemt herremann, ifølge folk han jobber sammen med.

Med vannproduksjon mener han anlegg som lager ferskvann av saltvann.

På nittitallet fant Lyng en måte å gjøre dette på en langt billigere måte enn før, og tok løsningen i bruk på Anfi del Mar.

Siden 2002 har AquaLyng AS i Leksvik produsert og solgt slike anlegg til ulike deler av verden.

De siste årene han levde jobber Lyng intenst med å gjøre anleggene helt uavhengige av elektrisk kraft, slik at de kan benyttes nærmest hvor som helst hvor det finnes saltvann, brakkvann eller urent vann. Vindmøller skulle sørge for drivkraften.

Testingen startet på Gran Canaria i 2005, og utstyret skulle bli klart for kommersiell produksjon et år senere.

Dette er et produkt som virkelig kan komme mennesker til gode. Vannmangel er nemlig regnet som et av menneskehetens største problem.

Trengte en idiot

Da Bjørn Lyng i 1939 fikk sitt første sveiseapparat og startet den første av sine mange industrivirksomheter, var det absolutt ingen industri i hjemkommunen.

I dag er Leksvik en av Nord-Trøndelags største industrikommuner, mye takket være Lyngs store innsats.

– Det måtte en idiot som meg til for å få i gang noe. Vi hadde jo hverken elektrisitet, innlagt vann eller skikkelige veier. Det tok fire timer å reise med hest ned til fjorden.

Bjørn Lyng vokste opp på en gård på Fosen i nærheten av tettstedet Vanvikan, som ligger ved Trondheimsfjorden. Gården lå 17 kilometer fra fjorden. Ti år gammel startet han sin livslange egenopplæring: Da lærte han seg smieteknikk av smeden Julius Gravås. Fire år senere starter han sin egen smie.

Allerede som 17-åring hadde han bygd sitt eget lille kraftverk, og hadde 15 mann jobbende for seg i smia. Hovedproduktene var tønnemaskiner, porthengsler og brekkjern, og salget gikk gnistrende.

Fabrikkfrelser

Senere ble det både jernstøperi, emaljeverk, rørarmaturer, plastrør, tremasse, fiskeoppdrett, hotellsafer, elektronikk, elektromotorer, borekroner og bleier.

Den første virkelig store bragden var ifølge ham selv å få i gang Leksvik Edelmetall, og deretter få bedriften på fote igjen etter at den ble kjørt konkurs.

– Da jeg hadde fått bedriften i gang, ble jeg kastet ut av maktsyke politikere. Deretter ble det satt i gang en vill investeringskarusell.

Snart var bedriften skikkelig skakkjørt. Da ble jeg kalt inn igjen for å redde den. Etter to år var det lønnsomhet i virksomheten.  Det er den hardeste jobben jeg noen gang har gjort.

I 1982 tok han på seg å berge konkurstruede Folla Tresliperi, også det med stor suksess.

I 1984 utvidet han fabrikken med han en kjemisk tremassefabrikk (CTMP).

Banket av nazistene

I 1944, da smia gikk som aldri før, kom den første store smellen i Bjørn Lyngs liv. Han ble tatt til forhør av Gestapo i Trondheim.

Senere ble han sendt i fangeleir på Grini, deretter flyttet rundt til flere andre fangeleire, den siste i Tyskland.

Faren Hagbart og hans tyske mor Helene havnet i Falstad fangeleir, brødrene hadde flyktet til England og Sverige.

– Jeg tror ikke tiden som krigsfange har preget meg særlig. Du vet, du tror du tåler hva som helst når du er atten-nitten år. Det er klart at jeg fikk en del juling av tyskerne, men det var ikke verre enn det du kunne få om du prøvde deg på feil jente en kveld på bygdelokalet..

 – Jeg så mye og lærte mye i fangenskapet, både om mennesker og teknikk. Blant annet fikk jeg jobbe i smie og som flymekaniker på Fornebu. Dessuten lærte jeg sjakk og språk av russiske medfanger.

Senere lærte han å snakke alle språkene i den germanske og latinske språkgruppen, det vil si ti språk til sammen. Men skrive dem kunne han ikke.

– Jeg er veldig muntlig av meg, har aldri hatt behov for å skrive. Egentlig gjør jeg veldig lite praktisk arbeid selv. Jeg klekker bare ut ideene og lar andre mennesker utføre jobben.

I fangeleirene møtte Lyng mennesker han kom til å se veldig opp til.

– Alle helt avkledde og like, det fantes ingen direktører og ingen visegutter. De store norske sosialistene Arne Gerhardsen og Trygve Bratteli sto frem som rakkryggede, fine og idealistiske mennesker. Selv er jeg ikke sosialist, men jeg er veldig sterkt tiltrukket av idealister.

Fra fange til fabrikkeier

Etter krigen ble familien Lyng enige om å rette blikket fremover, og aldri dvele ved det som hendte under krigen.

– Fremfor alt skulle vi ikke hate, sier Bjørn Lyng. Et øyeblikk ser han ut til å ta en mental tidsreise tilbake i minneverdenen, men straks etter er han igjen sterkt til stede i nåtiden.

Det største øyeblikket i Bjørn Lyngs liv var da han slapp ut av fangenskapet.

– Verden lå åpen, mulighetene lå foran meg, det var bare å forsyne seg.

Det første han gjorde var å tromme sammen den gamle arbeidsgjengen og kjøre i gang smia igjen. Kort tid hadde han 30 ansatte i smia, de fleste venner av ham. I 1946, 21 år gammel, åpnet han sin første riktige fabrikk; et jernstøperi i Vanvikan.

Siden ballet det på seg med den ene fabrikken etter den andre til langt inn på 80-tallet. Blant de største suksessene er en borekrone med diamantpulverbelegg. Da den ble introdusert i 1986, satte den flere verdensrekorder i hvor dypt det går an å bore før kronen må skiftes ut.

En annen storsuksess er Elsafe, en hotellsafe med elektronisk kodelås som det per 2005 var solgt over 350 000 eksemplarer av. Lyng startet bedriften i 1979. Elsafe produseres i dag i et antall av rundt 100 000 i året av Lyng Elektronikk AS i Leksvik.

Hotellkonge

Da han ble pensjonist i 1986, overlot Bjørn Lyng ansvaret for de fleste industribedriftene til sine tre sønner, og slo seg ned på solfylte og værstabile Gran Canaria for godt. Der hadde han tidlig på åttitallet bygd en rekke bungalower og et helsesenter kalt Valle Marin, som i dag også huser den norske skolen på øya.

– Jeg har alltid vært værsjuk, skjønner du. Når været er kaldt og guffent kan dagen være helt bortkastet for meg.

Pensjonisttilværelsen varte ikke lenge. Under en fisketur på øyas sørkyst fikk han det for seg at han kunne bygge hotell i en bratt fjellvegg som stupte rett ned i havet. Problemet med trange tomter hadde han taklet før, hjemme i Vanvikan.

Som tenkt, så gjort. Store fjellmasser ble sprengt bort og i 1993 var første byggetrinn av Anfi del Mar ferdig. Ti år senere var det fjerde og siste byggetrinnet i det eksklusive timeshare-komplekset ferdig.

I mellomtiden begynte Lyng på et enda større prosjekt i nabodalen Tauro. Der blir det et helt lite samfunn med blant annet to golfbaner, flere kunstige innsjøer og 8600 sengeplasser i bungalower, samt et hotell. Budsjettet var på fem milliarder kroner. Når det står ferdig en gang i fremtiden (utbyggingen er kommet et godt stykke på vei, men har blitt betydelig forsinket), vil 20 000 mennesker være tilknyttet anleggene.

– Det er nok det største jeg har vært med på til nå, ja.

Elsket kvinner

– Så aktiv som du er må du da brenne av enorme mengder energi? Hvordan får du påfyll?

– Kvinnfolk! svarer han kontant, smiler bredt og ser lykkelig ut; – Ingen tvil om at det er kvinnfolk.

Tenkepause.

– Og jakt, fortsetter han. – Og bridge. Og fiske. Jeg har et utall hobbyer, men jeg utøver ikke alle samtidig.

Lyng ble gift fem ganger. Etter skilsmissen fra sin første kone gikk han ut på ”bruktmarkedet”, som han kaller det.

– Der var det mye rart, skal jeg si deg. Jeg har nok ikke vært særlig flink til å velge kvinner. Begge må være lykkelige i et parforhold, ellers er det ingen grunn til å fortsette. Men nå har jeg fått en fin kvinne. Hun er sivilingeniør, og vil bare jobbe hele tiden, akkurat som jeg. Litt av et kvinnfolk, må jeg si!

Kvinnen han refererer til er den (i 2005) 30 år unge russerinnen Irina Svistounov, som han var samboer med de siste årene og giftet seg med to måneder før sin død. Hun var i 2005 i ferd med å ta en doktorgrad i aerodynamikk, og Lyng hadde henne ansatt som sjefsingeniør i Lyng Energy.

De to møtte hverandre i 2001, da Svitsounov kom til Gran Canaria på opprag for Irak for å studere Lyngs vannproduksjonsanlegg.

Klikk her for å se flere bilder av Bjørn Lyng og hans siste kone.

Jakt

Bjørn Lyng var en flittig jeger. Det gikk i elg og storvilt, jaktmarkene fant han i Trøndelag, Øst-Russland og Afrika. Fra gulvet i stuen griner en enorm bjørnefell mot oss med en kjeft full av digre tenner. Fra veggen skuler to krumhornede Marco Polo-hoder ned på oss. Alle dyrene er skutt av Bjørn Lyng.

– Jeg har alltid hatt godt syn, det har jeg fortsatt, og jeg skyter godt. Som regel feller jeg dyret med et skudd. Jeg har den evnen at jeg ser på dyret om det er treff, og da trenger jeg ikke skyte mer. I Afrika felte jeg en gang syv dyr med syv skudd.

Hjemme hadde han et annet eksotisk villdyr som kjæledyr. Rapp var en ekte polarulv som han kjøpte som valp av en eskimo i Øst-Russland i 1997. Moren til Rapp var skutt av den samme mannen.

– Det er forbausende hvor raskt slike ville dyr venner seg til å omgås mennesker.

Jobben kaller

Samtalen blir avbrutt av at mobiltelefonen spiller kjenningsmelodien fra Molin Rouge.

– Jeg har nettopp vært i Paris, skjønner du, sier han i det han trykker på svarknappen. – Hallo, det er Bjørn!

Noen etterlyser hans nærvær på Lyng Energys verksted. Der jobbet han nesten til det siste halv tid hver dag, fulgte opp vindmølleprosjektet, og klekket ut nye ideer.

– Jeg er fortsatt hjemme, men jeg reiser til Arinaga nå, svarer han inn i røret før han legger på og slår et kortnummer.

– Vamos! sier han, og legger på.

Straks etter dukker privatsjåføren opp og geleider oss inn i en ventende BMW 560. Lyng har sansen for flotte biler. Til sekstiårsdagen fikk han en gammel restaurert Rolls Royce Corniche kabriolet med gullbelegg der det ellers pleier å være nikkel og krom. En gave fra Nord-Trøndelag fylke og Lyngs bedrifter som takk for at han reddet Folla Tresliperi. Rollsen er litt i overkant prangende, syns mange.

– Du må jo omgi deg med en del gimmicks og reklame om du skal bli sagnomsust, hæ, hæ.

Kunstnerisk talent

I bilen ringer telefonen igjen. En norsk stemme ber om innspill i forbindelse med testing av nye rensemetoder. Bjørn Lyng lytter, stiller noen spørsmål, foreslår løsninger og gir klarsignal på direkten. Resten av bilturen akkompagnertes av opera på høyt volum.

– Jeg er veldig glad i klassisk musikk og opera. En av mine favoritter er Beethoven.

Faren var en lidenskapelig fiolinist, som av ukjent grunn hoppet av medisinerstudier i tyske Dresden for å drive småbruk i Norge.

I 2000 begynte Bjørn Lyng å male malerier, etter at hans yngste datter forærte ham et malesett. Kunstnergenene fornekter seg tydeligvis ikke. Nyttige leksjoner fikk han av den svenske kunstneren Karl Gustav Thulin, som døde et par år etter Lyng. I 2002 debuterte Lyng med kunstutstilling i kasinoet i Las Palmas. Flere av verkene ble solgt til høye priser.

– Man vet jo aldri hva som bor i en før man har prøvd. Hadde jeg ikke begynt å male, hadde jeg aldri fått vite at jeg har det i meg. Mange går nok i graven uten å ha våget å prøve ting de kunne blitt dyktige i.

Ny fabrikk i 2006

Fremme ved Lyng Energy går han rett inn i tekniske diskusjoner med arbeiderne i verkstedet, som peker og forklarer.

– Jeg har tre nye industrianlegg på gang her oppe, sier han, og knakker seg på pannen.

– Blant annet har jeg planer om å gå tilbake til støping. Vi får nemlig ikke tak i de kullfiberrørene vi trenger til rekuperatoren i vannrenseanleggene. Hvis man ikke kan skaffe det man trenger, får man lage det. Det har alltid vært min filosofi. Derfor har jeg tenkt å bygge en kullfiberfabrikk i Arinaga.

Som sagt, så gjort. I 2006,samme år som han døde, dro han i gang Lyng Composite, en bedrift for produksjon av komposittplast.

– Ser du aldri noen begrensninger?

– Jeg ser dem, men jeg finner alltid en måte å komme over hindringene. Løsningen er ofte enkel, og ligger i noe ingen har tenkt på før.

Som den gangen startet en fabrikk for PVC-rør, og ikke kunne få tak i muffer til å skjøte rørene med. Ved å studere de foldede hendene sine fant han opp et nytt muffepatent som ble en stor suksess.

Fikk dødsdom

På vei opp trappen til kontorene blir det tydelig at fysikken ikke er like sterk som i yngre dager. Lyng går langsomt, må ta flere pauser under veis. For noen år siden fikk han en type kreft i en lunge og en annen type i en nyre. Legene mente han ikke ville overleve. Men Bjørn Lyng nektet å dø, og mobiliserte urkraften i seg.

– Det var en veldig smertefull sykdom, men jeg nektet å ta piller mot smertene. Hvis du har et sterkt ønske om å leve kan du gjøre smerten til en normaltilstand. Jeg suggerte meg selv til å like smerten, forteller han.

Til slutt ble han helt kvitt kreften, til prisen av en lunge og en nyre. Kampen mot sykdommen reduserte ham sterkt.

– Jeg ble så mager at jeg måtte sitte på en badering for ikke å ramle ned i doen. Da misunte jeg faktisk slike kjerringer som går rundt med digre rumper. Etter det har jeg funnet ut at det ikke er så dumt å ha litt i reserve. Nå er helsa er bra, det er bare et og annet vedlikeholdsarbeid som må utføres innimellom.

Politikk

Lyng Gruppen AS har hovedkontor i Vanvikan, og består av en rekke selskap – de fleste i Norge. Gruppen eies og drives nå av sønnen Ragnar Lyng. Bjørn Lyng selv hevdet at han er ferdig med Norge. Han er en sterk motstander av byråkrati, skatter og avgifter.

– I Norge ble jeg gal. Det er umulig å drive industri der. Norske politikere lager livet så surt for en at det ikke går an å drive bedrifter. Det som skjer i landet er så sørgelig at det ikke er sant. Politikerne danser rundt oljekalven, og ser ut til å gå inn for å avvikle all annen industri. Vi eter opp oljepengene som sjokolade mens vi reiser til helvete på første klasse.

– Snart er halve befolkningen sykepensjonert eller førtidspensjonert, mens resten er byråkrati. Oljepengene burde heller brukes til å gjøre Norge til det mest lønnsomt landet i verden å produsere og utvikle i. Ta vekk alle avgifter, fjern mesteparten av skatten, så blir det fart på sakene.

Selv var han politiker i Leksvik kommune i 16 år, flere av dem som varaordfører.

– Partipolitikk er den skitneste virksomheten jeg har vært borti. De fleste meler sin egen kake fremfor å fremme befolkningens beste. Der er det ikke mye idealisme å spore, nei. Med tiden har jeg lært meg å spille med den som har makt. Det gjelder å sove med makten. Du kan påvirke mye fra bak kulissene.

Kritisk til utdanning

At det er nordmenns høye kunnskapsnivå Norge skal leve på i fremtiden er en illusjon, mente Lyng.

– Det bridgelaget kan vi bare slutte med. Norske ingeniører kan ikke så mye som utenlandske. Den gjennomgående snillismen i norsk utdanningssektor er en uting. Barna skal for all del ikke stresses. Dermed lærer de bare så mye som de selv vil. Den nødvendige kappestriden er helt borte. Å konkurrere og prøve å bli best er faktisk en av menneskets viktigste drivkrefter.

Bjørn Lyng selv brøt ut av gymnasiet halvveis fordi han ikke hadde tid til å gå på skole. Mange år senere tok han artium som privatist.

– Utdanning tar fra folk all kreativitet. Hvilke store industriledere gjennom tidene er det som har hatt en lang utdannelse? I utdanningssystemet blir de som tenker selv til tapere fordi de ikke følger planen som er lagt opp. Hvis vi skal få frem toppene må vi slippe dem fri på et tidlig tidspunkt i stedet for å knekke dem.

– Hva gjør deg skikkelig sint?

– Uberettiget kritikk. Jeg kan bli veldig sår av usanne karakteristikker. Det har hendt at journalister har fått det for seg at de skal ta meg for et eller annet. Sannheten er at jeg hele tiden har jobbet temmelig uegennyttig, ikke for å tjene på det selv. Men jeg blir svært sjelden skikkelig rasende. Når det skjer, har jeg et ukontrollerbart sinne. Snakker bare tull, bruker usaklige argumenter. Det har vel skjedd bare tre ganger i løpet av livet. Jeg har lært meg å kontrollere sinnet.

Fant en arvtager

Bjørn fikk seks barn, tre sønner og tre døtre. Sønnene ble involvert i ledelsen av ulike deler av Lyng-familiens bedrifter. Arveprinsen fant Bjørn Lyng i neste ledd, i sønnesønnen Andreas.

– Teknikk er livet mitt. Jeg finner ikke igjen så mye av meg selv i barna mine. Men Andreas har det i seg.

– Hva er det som har drevet deg fra den ene utfordringen til den andre i alle disse årene?

– Et av mine mål i livet er å bli anerkjent, få applaus for det jeg har skapt. Det har jeg fått i stor monn. Du trekker selv opp rammen for hva som er suksess. Jeg flytter målet hele tiden, er snar til å sette nye og høyere mål. Det gir meg aldri fred. Når jeg blir trett og kjedelig tar jeg frem et teknisk problem jeg har liggende, og så er jeg i full gang igjen. Hva fanden det er som driver meg, vet jeg ikke.

I oktober 2006 måtte Bjørn Lyng til slutt gi tapt for sykdommen. Han døde på Gran Canaria, og ligger begravd på Stranda kirkegård i Vanvikan.

Mannen er borte, men legenden og den store arven lever videre.

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet, i en kortere utgave, for Teknologi & Verkstedindustri i 2005 av Hugo Ryvik, som nå er redaktør for Canariajournalen. Artikkelen er noe redigert i forhold til originalen.

Fakta om Bjørn Lyng

Født: 08. juli 1925 på Hurum

Død: 12. oktober 2006 på Gran Canaria.

Utdanning: For det meste selvlært. Hoppet av gymnaset i ungdommen, tok senere artium som privatist. Langt og tett samarbeid med SINTEF og NTNU. Reiste mye rundt i verden for å lære om ny teknikk.

Arbeidserfaring: Startet som smed. Etablerte mange industribedrifter i Norge og andre land, samt to store feriesenter. Ble regnet for å være en dyktig metallurg, og står bak et ukjent antall oppfinnelser og patenter.

Verv: Tidligere varaordfører i Leksvik kommune.

Utmerkelser: Æresborger av Leksvik kommune og Mogan kommune på Gran Canaria. Ridder av første grad av St. Olavsordenen. Flere av Lyngs bedrifter og produkter har høstet gjeve priser opp gjennom årene.

Kjente slektninger: Fetter av Thor Heyerdal og tidligere statsminister John Lyng.