Denne boka om Gran Canaria fortjener en Nobelpris – og da helst i litteratur

Du trenger bare å lese min siste bok, Gran Canaria – Tre dager i helvete, for å forstå hvilke fantastiske litterære kvaliteter jeg som forfatter drysser over leseren; kjærlighet, søken, forfølgelse, flukt, humor, hevn, mystikk, fristelse og rivalisering.

Om du har lest noen av mine tidlige bøker, vet du at mine litterære utskeielser har forandret seg en god del gjennom de siste 33 årene. Likevel tror jeg mange er enige om at alle mine bøker fortjener minst én Nobelpris – og da helst i litteratur!

Få forfattere kan skilte med å ha skrevet bøker om alt fra redsel for skalldyr i dameundertøy til eventyrlige spenningsromaner. 

Skulle det finnes noen tvilere der ute, vil jeg her gi en kvikk oppsummering av hvilke av mine verker jeg beskjedent mener burde bringe Nobelkomiteen ned i spagaten.

I tillegg vil du finne gode begrunnelser – mer vektige enn hva formannen i Nobelkomiteen noen gang har klart å komme opp med – i hvilken som helst Nobelkategori.

Min første ”Nobel”-bok utkom i 1980 

Det er feigt å ikke le ble utgitt av Prima Veras eget produksjonsselskap. Uten statlig hjelp gikk den med overskudd på grunn av en genial reklamekampanje oppfunnet av forfatteren.

Han skrev til annonsedirektøren i Aftenposten og spurte om å få lov til å annonsere for boka under forskjellige rubrikkannonser. Som et eksempel foreslo han en annonse under BOLIG:

HAR: Herodes Falsks bok Det er feigt å ikke le og to bøker med Hardy-guttene.

ØNSKER: Stor villa på Holmenkollen m/hage, garasje og flott utsikt. BM. Optimist.

Annonsedirektøren syntes dette var en morsom idé, og lot meg rykke inn 20 annonser gratis. Folk syntes også det var morsomt, og mange tipset VG om stuntet.

Snart hadde jeg helsider med omtale i mange av landets største aviser, og bokas suksess var et faktum. Det at reklamestuntet var bedre enn selve boka, og gjennomført av forfatteren selv, burde etter min mening bare forsterket mulighetene for en Nobel pris.

Min andre ”Nobel”-bok utkom i 1983

Bare håret er høyt er en bok full av dikt, noveller og absurde skriblerier. På grunn av et dikt om Gud, skrev en journalist i Arbeiderbladet en veldig negativ kritikk.

Dette fikk en bataljon med nonner i Trondheim til å kjøpe hele opplaget, og spise det opp. Alle Nobelprisvinnere er omstridte, men jeg tror vi kan være enige om at ingen andre har klart å få nonner til å spise tre tusen bøker.

Min tredje ”Nobel”-bok utkom i 1984

Korpulent hane drept i elgulykke. Bare tittelen er i mine øyne nok til et par-tre Nobel priser, og gjenspeiler en forfatter med et enormt selvbilde.

Når man er overbevist om at man kan selge bøker uansett hvor lite kommersiell tittelen er, har man på en måte mistet grepet.

Knut Hamsun var ganske sikkert også en fyr som var høy på seg selv. Du må ha et ganske brukbart ego for å marsjere inn på kontoret til Hitler for å fortelle ham at han er på ville veier.

Denne boka utkom da Prima Vera var på høyden, og jeg må innrømme at jeg på den tiden også hadde et stort ego – bare litt mindre enn Hamsuns – mitt strakk seg kun over én tidssone.

I perioden 1985 til 2009 utga jeg flere bøker på diverse forlag

Alle var klare ”Nobel”-favoritter:

Ferje til Helvete (spenningsroman)

Er vi en gjeng med idioter? (noveller, skriblerier og dikt)

De gærne har det godt (anekdoter fra mine 35 år i showbiz)

Det er på tide å reise hjem når du må holde hue oppe med begge henda (reiseskildringer)

Elsk din fiende (spenningsroman).

Hvis du ikke har lest noen av disse bøkene, kan jeg fortelle deg at du er på samme litterære nivå som Nobelkomiteen.

Og som dem, tror du antakeligvis at Skal vi danse er menneskehetens største bidrag til verdensfred!

Ebok ble papirbok

Til alle dere andre, normale lesehester der ute, kan jeg fortelle at min siste spenningsroman Calima, som jeg først utga kun som ebok, nå også blir lansert i papirutgave.

Papirversjonen har fått ny tittel og nytt cover, og er et resultat av at jeg trodde verden gikk fortere enn hva den gjør.

Etter å ha lansert boka kun elektronisk, ble jeg oversvømt av henvendelser fra folk som ville ha boka trykket på papir. (99 prosent av alle henvendelsene var fornøyelig nok via elektroniske medier).

Alle disse har nå fått sin vilje, og det finnes ikke lenger noen unnskyldning for ikke å ha lest denne vidunderlige boka. 

Dermed kan jeg lene meg tilbake i gyngestolen, jekke en øl, trygg på at alle som frivillig går glipp av dette litterære storverket enten er dumme, gale eller medlem av Nobelkomiteen.