Hvordan gjøre en spansk bar til norsk på under ti minutter
Jeg har i mange år hatt en spansk favorittbar. Det er et lite, avlangt rom med bardisk langs hele den ene siden.
Hva baren heter, om den har noe navn, aner jeg ikke. Det finnes ikke noe skilt på utsiden eller informasjon om åpningstider.
Du må bare gå dit og håpe på at den er åpen. Rommet ser møkkete ut, men siden det er en åpen dør i hver ende, lukter det alltid friskt der inne.
Klientellet er stort sett det samme hver eneste kveld.
Ved døra sitter en gammel fisker i blå skjorte. Han har i alle fall sittet der hver eneste kveld jeg har vært der. Alltid iført de samme klærne, det samme smilet og med hånda rundt den evige lokale drinken.
Eieren av baren er meget hyggelig. Han er høflig og blid, og om du er sulten, serverer han gjerne lokal mat.
Langs baren står de samme fiskerne som har stått der i tjue år og nyter det populære lokale brygget.
Et brygg som jeg også drikker, til tross for at første gangen jeg smakte det, reagerte hjernen med å sende SOS-signaler til kroppen med beskjeden: ”ADVARSEL! ADVARSEL! Du har stukket tunga opp i neseboret på en syk gris.”
Men, som alle vet, mennesket kan vende seg til det meste, og nå liker også jeg brygget. Etter tjue år klarer jeg å svelge det uten å lukke øyene, skjære grimaser eller å tenke på flaggermuspiss.
I løpet av alle årene jeg har frekventert baren tror jeg aldri at jeg har opplevd at det har vært mer enn ti personer i lokalet.
Den lille baren er kun et vannhull for nabolaget, uten fancy menyer, musikk, Coca Cola-reklame eller andre ting som tiltrekker kravstore turister. Det lille lokalet oser av ekte kultur.
En påske for noen år siden ferierte, helt tilfeldig, mange av mine venner fra Norge i området rundt denne baren. De var som nordmenn flest lite interessert i den lokale kulturen.
Dagene bli tilbrakt på stranda, ivrig opptatt med å spise pizza, pusse Gucci-solbriller, lese importert VG, diskutere aksjepriser og sammenligne digital kameraer.
Da sola gikk ned pakket de sammen og kjørte åpen sportsbil de seks hundre meterne tilbake til hotellet.
I løpet av den uken de var der ble det bestemt at vi alle skulle gå ut en kveld og spise middag sammen på en god, lokal fiskerestaurant.
Måltidet ble en suksess. Oppildnet av den vellykkede middagen, foreslo jeg at vi kanskje kunne avslutte kvelden på min lokale bar. Forslaget ble mottatt med entusiasme.
Mette og lykkelige ruslet vi gjennom mørke bakgater opp til den navnløse baren.
Jeg visste selvsagt at å presse toogtjue nordmenn inn blant de lokale fiskerne var litt på kanten, men alle smilte og ønsket oss velkommen.
Det jeg hadde glemt var at i løpet av de siste tjue åra har vi nordmenn utviklet så spisse albuet at du kan hakke i hjel selunger med dem. I løpet av sekunder var alle fiskerne skviset vekk fra bardisken og opp langs veggen.
For å virkelig forsøke å skli inn i miljøet, begynte flere å sende tilbake drikkevarene de hadde bestilt. Husets hvitvin var ikke tørr nok. Smirnof Ice var ikke kald nok og konjakken var ikke dyr nok.
Innehaveren så på meg med et utrykk som fortalte at jeg like gjerne kunne ha puttet en brennmanet i underbuksa hans.
Jeg forsøkte å sende innehaveren noen unnskyldende blikk og smile oppgitt, men han nektet å returnere noe smil.
Mens jeg står der og føler meg som en fullstendig idiot, kommer en fra middagsselskapet vårt gående BAK bardisken mens han filmer lokalbefolkningen med et videokamera. Han bare skubber eieren av baren til side, og stikker kameraet opp i nesa på flere av fiskerne.
Fiskerne stormet ut av baren som rotter fra et synkende skip. Etter ti minutter var det bare gamlingen i den blå skjorte igjen av lokalbefolkningen. Han klamret seg til drinken sin, men nå smilte han ikke lenger.
Innehaveren smilte heller ikke – før regningen ble gjort opp. Da det gikk opp for ham at det nordmennene ga i tips tilsvarte en hel kvelds omsetning, dukket plutselig tennene hans frem igjen.
Smiskende fulgte han oss til døra mens han ropte:
”Welcome back, velkomna, velkommen…Next time – special price for you!”
I øynene hans lyste det menyer på forskjellige språk og jeg er overbevist om at i hjernen hans niregnet en kalkulator på hvor mye en daglig dose tips på denne størrelsen ville utgjøre gjennom et hel år.
Enkelte ganger har jeg drømt om å fjerne videokameraer og fotoapparater – gjerne ved hjelp av kirurgi om nødvendig – fra hendene på tankeløse turister. Fordi vi har betalt for en chartertur til et annet land, har vi ingen selvfølgelig rett til å invadere fremmede kulturer.
Heldigvis finnes det fremdeles en generasjon fornuftige nordmenn som er flasket opp med sosialdemokratiets visdomsord:
”Det er ingen ting som er mer verdifullt i livet enn arbeid, solidaritet og kultur – bortsett fra selvfølgelig – penger og makt.”
Utdrag fra boka:Det er på tide å reise hjem når du må holde hue oppe med begge henda
Herodes Falsk
Herodes Falsk ble kjent på 1970-tallet som medlem i showgruppa Jonas Fjeld Rock n' Rolf Band .
Med humorgruppa Prima Vera ble han rikskjendis sammen med Jahn Teigen og Tom Mathisen, og fortsatte i samme spor med Falsk/Mathisen.
Han blir av mange regnet som Norges første stå-opp-komiker.
Falsk har utgitt et stort antall plater og laget flere tv-serier samt noen filmer.
De siste årene har han gjort stor suksess med foredraget “Menneskets beste venn er et smil”.
Falsk har gitt ut ti bøker, og er aktuell med romanen ”Calima - Brennhett mareritt”, med handling fra Gran Canaria.
I spalten Sikksakk og sidelengs i Herodes fotspor skriver Herodes Falsk sine skråtanker om sydenreiser, turister, nordmenn i utlandet osv.
Falsk har hatt feriested på Gran Canaria siden midten av 1980-tallet, og oppholder seg store deler av året på øya.
Han er i det hele tatt en usedvanlig bereist herremann, så du kan trygt ta det han skriver for god fusk.