Racersykkel er den nye hentesveisen

Han var middelaldrende og lubben til å være sportsfantom, men hadde god lungekapasitet; alle på flyet hørte hans lovprisning av egne sykkelbragder.

Mange mil, opp og ned, opp og ned.

Skrytet hans fikk meg til å fundere på hvorfor så mange halvgamle menn sykler milevis i skrikende, tettsittende kondomdrakter. Hvem tror de at de lurer? Alle skjønner at det finnes langt mer behagelige måter å holde seg i form på.

Hvorfor sykle femten mil iført en skrikende, gyselig drakt til fem tusen kroner, ridende på en sykkel til seksti tusen kroner – bare for å gi alle som kjenner deg muligheten til å slå fast at du er en komplett idiot?

Her snakker vi IKKE om interesse for en sunn sjel i et sunt legeme, men en panikkartet massesuggesjon blant menn som tror at om de strekker hjertet som en strikk, så vil kvinner se på dem med beundring.

Hva kommer det av at mannfolk alltid finner på de dummeste ting når de ønsker å imponere det annet kjønn?

I dag er det heldigvis sjelden å se menn med hentesveis eller tupé. De fleste har forstått at du ikke imponerer noen med et hode som ser ut som om det er dekket av et gigantisk, symmetrisk edderkoppnett – eller en sovende rotte.

Store, stygge tupéer, som du kunne se på hvert femte middelaldrende mannfolkhue for tjue år siden, ble umoderne etter at den svenske tv-reporteren, Uffe Lindquist – kjent for sin fyldige tupé – ble angrepet av en katt under en direktesending fra Skansen i Stockholm.

Den hoppet opp på hodet hans og drepte tupéen foran millioner av svenske TV-seere.

Siden den gang har middelaldrende menn stadig lett etter andre patetiske opplegg for å få kvinner til å tro at de er tjue år yngre enn det som står på fødselsattesten deres – og nå har de kommet opp med racersykling.

Derfor må jeg nå be voksne menn i sykkelbukser om å bruke vinteren til å tenke gjennom hva sykling gjør med dem og deres omdømme.

Racersykling var en gang forbeholdt unge menn med enorme leggmuskler og stor utholdenhet. I dag er det blitt en amatørsport åpen for alle som eier en svinedyr sykkel og heslige klær fulle av reklame – som DE ikke får betalt for å sykle rundt i – men kjøper for lånte penger.

Amatørsyklister i fantomdrakter er et speilbilde av en mentalitet som har infisert hele det europeiske folk. Vi er fiksert på oppmerksomhet, selv om det betyr at vi må kle oss i klær så stygge og trange at Miley Cyrus ville forkastet dem.

Grunnen til at folk konkurrerer om å ha det dyreste utstyret, er selvsagt fordi alle da kan se at du er stinn av penger. Vi elsker rikdom fordi penger er som et optisk viskelær; i enkelte kvinners øyne kan nok penger fjerne en hentesveis og erstatte den med en fyldig, velfrisert hårmanke.

Det kvinnene til amatørsyklister kanskje ikke tenker over er at sykling skviser menns testikler i time etter time. Om en kvinne ønsker seg en viril og sporty mann bør hun heller gå for en tennisspiller.

I tennis bytter man ballene når de blir ødelagt.

Jeg har ingenting i mot folk som tar seg en sykkeltur. Det er sunt og naturlig.

Amatører i proffutstyr på racersykler, derimot, er en mental ulykke. Hver gang jeg ser en sånn på veien må jeg beherske meg for ikke å ringe 112.