Verdens tristeste julefortelling

Det er ikke lenger mulig å komme frem til gaten på utenlandsavganger uten å bli overfalt i taxfree-avdelingen. Uten foranledning spretter kjerringer med tjukk skremselsmakeup ut mellom hyllene og sprayer deg med en halvliter Calvin Klein Obsession for men.

Du stinker så jævlig etterpå at du blir sittende på flyet og håpe at alle rundt deg har forspist seg på ertersuppe.

Det andre som irriterer meg, er julehilsener. Før lo jeg bare av postbudet som kom slepende opp til postkassa med 300 julekort.

Dette var bare irriterende for postbudet som måtte bære dem inn i gården, og for søppeltømmeren som bar dem ut igjen. Kortene gikk rett fra post til søppelkasse.

Nå har mange begynt å sende julehilsener på SMS. Plutselig begynner det å rase inn meldinger av denne typen:

"Må jula bli fin og gi deg ro i sinnet. 

La alle problemer bli små og forsvinne.

La dagene som kommer bli gode og fine.

God jul fra oss til dere."

Hvis du ikke er Leonard Cohen, vær så snill og ikke send meg dikt på julaften. Jeg er i Argentina og må betale for å motta meldinger.

Bare fordi sånne som deg sender ut prefabrikkerte meldinger til alle i adresseboka, har jeg muligens ikke råd til å reise hjem igjen.

Jeg er spent på hvordan det blir å feire jul i Argentina. Der er det sommer i desember og gjennomsnittstemperaturen er rundt femogtjue grader. Men de har mye god vin og de feirer jul der også.

Min argentinske venn fortalte meg denne triste julefortellingen, og om jeg tolker den rett, tror jeg til og med de kan være mer sentimentale enn H. C. Andersen, Hanne Krogh og Sissel Kyrkjebø til sammen.

Døm selv:

Piken med brødristeren

Det fantes ikke mat i det falleferdige huset, ikke så mye som en brødsmule. Kjøkkenet var tomt, akkurat som kjøleskapet og fryseren.

Til og med rottene hadde tatt med seg ungene og flyttet ut av den fuktige kjelleren.

Den lille, sultne piken stirret på sin mor med triste øyne. Moren smilte oppmuntrende tilbake.

”Ikke vær lei deg!” sa hun. ”Jeg skal gå ut og skaffe oss en gris. Det er tross alt julaften i morgen, og hva er vel julemiddagen uten ribbe?”

Moren pakket seg inn i et stort sjal og satte ut i den mørke natten. Den lille piken sukket fortvilet og satte seg ved det tomme kjøkkenbordet. Hvordan kunne moren tro at hun skulle klare å skaffe en gris? Fantaserte moren? Gjorde sulten henne gal?

Piken forsøkte å ikke tenke mer på sprøstekt svor. For å få tankene over på noe annet, kikket hun seg rundt i kjøkkenet.

På toppen av et skap, rett over oppvaskkummen, stod en gammel brødrister. Kanskje det er noen smuler igjen på bunnen av brødristeren, tenkte piken. En smule er bedre enn ingen smule.

Hun klatret opp på benken og satte beina ned i oppvaskkummen, som var full av vann. Ivrig strakk hun seg opp på tå og forsøkte å lirke ned brødristeren.

Sulten hadde gjort henne svak og hun glapp taket. Brødristeren, som fremdeles var plugget inn i støpselet, falt rett ned i oppvaskvannet og elektrisiteten raste gjennom den lille kroppen med et kraftig støt. Den lille piken falt død ned på kjøkkengulvet og ble liggende der til hennes mor kom tilbake…

“Nei, nei,… jeg bare tuller,” lo min argentinske venn.

Han fortsatte: “Denne historien har som alle andre julehistorier en lykkelig slutt!”

Jeg så forvirret på ham.

“Moren slapp å finne sin døde datter på gulvet,” sa han. “Hun kom aldri tilbake, og ikke hadde hun planer om det heller.”

Ja, ja… da ser det ut som om jeg nok en gang kommer til å feire jul i Viggo & Reidars ånd. 

Har du lyst på litt bedervet julestemning, som for eksempel med hjelp av Prima Veras ”Alle får herpes til jul” og ”Rudolf er rød på nesen” eller Viggo og Reidars ”Nissen er en jævla kødd” og ”Ja visst, jula er trist”, så finner du dem og mange andre på iTunes.